Sakte men sikkert har «The Hunger Games»-serien videt seg ut. Den begynte som en krass, presis og ubehagelig satire over en underholdningsindustri som bokstavelig talt leker med unge menneskers liv, og samtidig brukes i et propagandaapparat for å holde folk i age slik at de ikke gjør opprør.
Etter å ha vunnet «dødslekene» ble Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) selve symbolet på motstand mot regimet i Panem, et regime som låner trekk fra så vel nazismen som Romerriket. Samtidig ble hun og partneren Peeta gallionsfigurer for president Snow (Donald Sutherland) og maktapparatet rundt ham.
I «Mockingjay del 1» økte både undertrykking og opprør, samtidig som opprørslederen Alma Coin (Julianne Moore) prøvde å knytte til seg Katniss og hennes medsammensvorne.
I siste akt er det duket for den endelige stormingen av presidentpalasset i Capitol. Det gjør «Mockingjay del 2» til seriens mest konsistente krigsfilm, mørk og klaustrofobisk, og med innslag som ligger tett opp til virkelighetens grusomme spill med barn og leketøysminer. Samtidig går den rett inn i krigens ryggrad, så å si, med alle krigens gråtoner, moralske anfektelser og etiske konsekvenser. At filmen så sterkt greier å inkorporere disse elementene i en romantisk underholdningsfranchise for ungdom, er oppsiktsvekkende og gledelig.
Selv uten å ha lest bøkene kommer utviklingen og sentrale hendelser ikke som noen overraskelse. Det demper spenningen en smule, og gjør avslutningen mindre uforutsigbar enn serien har vært som helhet.
Også her får vi storslåtte scener og kraftfull scenografi. Men filmen mangler det organiske drivet fra de forrige. Noe av den visuelle kraften, skjønnheten og finessene er også borte. Den preges av at mange tråder skal nøstes opp og roter seg litt bort, av og til, særlig i en intens, men for lang sekvens der Katniss og hennes medsoldater kommer i nærkamp med mutanter. Sekvensen ligner for mye på tilsvarende scener fra utallige zombiefilmer, og bryter med den grimme, realistiske tonen som har vært mye av seriens styrke.
Samtidig som trekantdramaet mellom Peeta, Katniss og Gale hentes tilbake og tydeliggjøres, utgjør relasjonen mellom Katniss og den hjernevaskede og forvirrede Peeta sistedelens emosjonelle hjerte. Det gir ikke bare filmen en dobbel dynamikk, det peker direkte mot en slutt som i disse dager er blitt sørgelig aktuell, men som også inngir et helt nødvendig håp.
Det skjer i en scene som kunne blitt uutholdelig om det ikke var for Jennifer Lawrence. Her, som gjennom hele filmen, makter hun den hårfine balansegangen mellom styrke og sårbarhet, redsel og mot — alt som hos en mindre begavet skuespiller kunne blitt en platt og skjematisk helteskikkelse.
Som Woody Harrelsons Haymitchs sier det: «En ting skal du ha, Katniss; du skuffer ikke.»
Det gjelder sannelig også for Lawrence.