«Det er viktig at det som lages for unger er bra», uttalte manusforfatter Harald Rosenløw Eeg for et par uker siden, da «Julekongen — full rustning» ble presentert for bransjen og andre spesielt interesserte under plakaten «Blått lerret». Han fortsatte: «For det lages jo jævlig mye drit for unger, for de liker jo alt. De er jo dumme. «
Som småbarnsfar kan jeg skrive under på det samme; disse ungene sluker virkelig hva det skulle være - gitt at det utspiller seg på en skjerm. På den annen side kan vel nøyaktig det samme sies om den voksne delen av befolkningen. Hvor mange var det som fulgte med på «Stjernekamp» i år, sa du?
Likevel er det som om vi alle har et ekstra entusiasmereservoar å mobilisere, om det som serveres er genuint «bra», for å holde oss til Rosenløw Eegs terminologi. Og det var denne mekanismen som slo ut for tre år siden, da «Julekongen» ble en av NRKs største julekalender-suksesser noensinne, og det ble rapportert om julebordsgjester som skyndte seg hjem om natten for å streame siste episode.
Hva var det med historien om ni år gamle Kevin som oppdager en passasje til en hemmelig ridderdal på vrangsiden av det vi så tilforlatelig kaller «virkeligheten», som appellerte slik? Kanskje dette: En dose Narnia og Harry Potter ispedd en skandinavisk og Lindgrensk nøkternhet, symbolisert ved de sosialdemokratiske kulissene - de særpregede atriumhusene på Ammerud i Oslo.
Tre år senere er filmen her, fremdeles med den lett fremmedgjørende Sølvskogen og familien Gran som omdreiningspunkt. Storebror Kevin (Vetle Qvenild Werring), som i virkeligheten har rukket å bli 15 år gammel, er skjøvet noe i bakgrunnen, mens lillesøster Mira (Stelle Stenman) tar opp desto større plass. Som i serien legger økonomiske bekymringer seg som et vatteppe over familiens juleforberedelser, som attpåtil sliter med forsikringspremier, fiskepinner, samlivsproblemer, tidsklemme, bortkommen julepynt og andre fortredeligheter som hører familielivet til. Og dessuten: Har ikke politimammaen (Tone Mostraum) et litt vel godt blikk til den nye og kule kollegaen?
Når en ny portal til Ridderdalen åpenbarer seg, etter å ha vært avstengt i tre år, byr det derfor på en anledning for noen hver å vise hva som bor i en. En mulighet som ikke minst den huslige og noe tøffelaktige revisorpappaen Anton (Bjarte Tjøstheim) kan utnytte til å gjenerobre og befeste sin manndom.
Ridderdalen er nemlig i full oppløsning. Snerk (Kyrre Hellum, i filmens beste rolletolkning) har tatt makten ved hjelp av en magisk rustning og alliert seg med Mugg, som kunne vært rekruttert direkte fra William Friedkins «Eksorsisten». Rett og slett en liten djevelunge, uten et eneste forsonende trekk. På samme tid er prinsesse Eiril, nå med prefikset Dronning, på rømmen. Og om Snerk får tak i den siste hansken, som gjør rustningen komplett, vil alt håp være ute.
Som i TV-serien greier skaperne å få bemerkelsesverdig mye ut av et begrenset sett med ressurser. Historien fortelles på barnas premisser, men regissør Thale Persen lykkes godt med å gi noe til alle aldersgrupper. Spenning for de minste, kjærlighet og forelskelse for de mellomste og humor for alle. Her må særlig de tre herrene Bjarte Tjøstheim, Kyrre Hellum og Nils Jørgen Kaalstad trekkes frem, som alle har upåklagelig komisk timing.
I tillegg kan HBO-fansen glede seg over «Fargo»-referanser (moren kjører sågar rundt i en amerikansk politibil), mens tilhengere av C.S. Lewis kanskje vil finne åndelig føde i balingen med ondskapens problem, representert ved Mugg, som aldri gjenfødes som et godt menneske, slik all filmkonvensjon gjerne legger opp til.
Det er ingen forutsetning å ha sett TV-serien, men noe av bakteppet blir utvilsomt borte uten denne forberedelsen. Dersom du trenger oppfriskning, så sendes TV-serien i hele adventstiden.