«Det et menneske sår, skal det også høste.» Bibelens ord fra Paulus brev til galaterne er både billedlig og konkret, og kunne gjerne stått som ordspråk til Frode Fimlands filmer om søskenparet Magnar og Oddny Kleiva fra Sunnfjord.
I den første «Søsken til evig tid»-filmen fulgte han dem gjennom et år med arbeid og rekreasjon, i nær samhandling med krøtterne som sleiker Magnar slik i nakken at håret er helt flokete og seigt når han nå skal til frisøren for å shine seg opp til Amerika-reisen.
I begynnelsen av «Søsken til evig tid: Amerikareisa» setter Magnar og Oddny poteter sammen med døtrene til nabogutten, som nå har kjøpt tomt og bygd hus på gården. Mot slutten, etter at Amerika-reisen er unnagjort, er det tid for potetopptaking. Nå har småjentene cowboyhatter, amerikapresanger, på hodet, og mellom de to situasjonene ligger en kald sommer, en lang reise for søskenparet, et lite glimt inn i norsk utvandrerhistorie og en påminnelse om hva utvandrerne sådde og ettertiden høstet inn.
Hilda Heilevang, søsteren til Magnar og Oddnys bestemor, reiste til Amerika på 1890-tallet. Hun giftet seg med Ole Schei. Det var deres etterkommere som kom på besøk til Kleiva i den første filmen. Nå drar søskenparet over for å besøke dem i Minnesota.
Alt er større i Amerika. Midtvestens flate, vidstrakte landskap og digre farmer er en sterk kontrast til Naustdals steile bakker og småbruk — i dag, som den gangen Hilda og Ole bosatte seg der. Dette kaster filmen et ettertenksomt lys over, indirekte og direkte, godt hjulpet av Magnars kommentarer om de store forskjellene mellom hans bruk og de digre gårdene de besøker.
Fimlands filmer står i tradisjonen etter den svenske «Kokvinnorna» og Øyvind Sandbergs «Folk ved fjorden». Fimland når ikke helt opp til deres filmatiske og poetiske kraft. Men i tråd med søskenparets livsstil og væremåte preges filmene hans av en langsomhet og tilforlatelighet som besøkstallene viser at det er behov for. Med alle visninger på kino og TV er seertallet på «Søsken til evig tid» nå oppe i 1,5 millioner.
Noe av det fineste med den filmen var formidlingen av hva som gikk tapt da jordbruket ble industrialisert.
I forlengelsen av dette blir også «Amerikareisa» en nøktern men viktig påminnelse om førindustri og modernitet, fortid og nåtid, hvilke samfunn vi kommer fra og livene vi lever i dag.