Det den ene knapt husker som ungdommelig fyllerør, kan ha ødeleggende konsekvenser for den andre. Mens den ene går videre i livet, går den andre til grunne.
Dette ligger som en understrøm i stordabuen Kjersti G. Steinsbøs langfilmdebut, bygget på Ingvar Ambjørnsens roman «Dukken i taket».
Under dekke av å være journalist i et reisemagasin drar Rebekka til en liten bygd på Vestlandet. Hun ber om å få intervjue direktøren for det tradisjonsrike hotellet, Morten, som også stiller som ordførerkandidat. Men hun har helt andre hensikter med besøket.
Steinsbøs film skriver seg inn i en lang og mangfoldig tradisjon der kvinner tar loven i egne hender for å hevne urett.
Ikke minst er hevn for voldtekt og overgrep blitt et sterkt dramatisk element — så sterkt at det er blitt en egen sjanger - «rape and revenge». Sjangeren ender ofte i ren splatter, og blir fort spekulativ i sitt samrøre av sex og vold. Den har resultert i noen av filmhistoriens mest voldelige og omdiskuterte filmer, og samtidig gitt oss noen ikoniske skikkelser. Som The Bride i «Kill Bill», Thelma og Louise og Lisbeth Salander.
«The Last House On The Left« — Wes Cravens debutfilm fra 1972 - regnes som sjangerens grunnlegger. Men Craven hentet inspirasjon fra Ingmar Bergman. I Oscar-vinneren «Jomfrukilden» (1960) forteller Bergman om Tore og Märetas datter Karin, som blir voldtatt og drept av tre hyrder. De ber om ly for natten på Tore og Märetas gård, der de blir tatt godt imot. Men da den ene forsøker å selge Karins kjole til Märeta, forstår foreldrene hva som har hendt og tar en grusom hevn. Året etter kom svenske Bo Arne Vibenius «Thriller - en grym film», med Frigga som sjangerens første hevnende kvinne. Traumatisert etter en voldtekt har hun mistet taleevnen - et grep Vibenius måtte ta fordi hovedrolleinnehaveren, pinupmodellen Christina Lindberg, ikke var særlig replikksterk. Frigga forføres av en hallik som fôrer henne med dop og innlemmer henne i stallen. Etter at hun har gått løs på en kunde, stikker han ut det ene øyet hennes. Scenen er en av filmens mange omstridte, for å få den autentisk brukte Vibenius et lik. I resten av filmen er Frigga iført øyelapp. Når hun får vite at foreldrene har begått selvmord, lærer hun karate og våpenteknikk for å ta hevn.
Filmen ble totalforbudt i Sverige og frigitt først etter kraftig kutting. Og ja, det er herfra Tarantino hentet inspirasjon til «Kill Bill».
Ikke mindre voldelig er Meir Zarchis «I Spit On Your Grave» (1978),
som fortsatt er totalforbudt i flere land. Regissøren hevder å ha laget filmen etter å ha hjulpet en voldtatt og forkommen kvinne i New York. Han kjørte henne til politiet, noe han angret da han så hvordan de behandlet henne.
David Slades «Hard Candy» (2005) moderniserer temaet ved å knytte det til pedofiles bruk av nettets chattesider. En voksen motefotograf kommer i kontakt med en 14 år gammel jente. De treffes, hun flørter, for så å bedøve ham, kle av ham og binde ham til en stol. Der begynner en langsom og for alle parter pinefull vei mot det som trolig ender i kastrasjon.
Sammenlignet med disse filmene går Steinsbø og hennes Rebekka ganske stille i dørene. Men Steinsbø henter åpenbar inspirasjon fra «Hard Candy» og «I Spit On Your Grave». Se bare hvordan både stillbildet til denne anmeldelsen og filmplakaten kommuniserer med den ikoniske plakaten til Zarchis film.
Som psykologisk thriller er «Hevn» i slekt med Karin Fossums kriminalromaner, som handler mer om menneskelighet og menneskelig svakhet enn om hvem som gjorde det.
Steinsbø viser hvordan Mortens liv med kone og barn virker inn på planene hennes, i dobbelt forstand, som både bremse og pådriver. Det er det mest spennende elementet i en film som ikke byr på store overraskelser, men som er håndverksmessig stødig på alle plan.
Ikke minst imponerer Anna Mykings foto, der Fjærlands svimlende fjell og fjordlandskap rammer handlingen inn med vill, vakker og klaustrofobisk effekt, og Mundal hotell tjener som en både eksotisk og nesten melankolsk kulisse. Været spiller perfekt med, fra strålende sensommer til at en stadig gråere høst resonnerer med tematikken.
Særlige gode — og blendende vakre - er de gjentatte scenene der Rebekka og Mortens kone Nina padler kajakk på bokstavelig talt dypt vann, mens de for hver tur, og hver samtale, sirkler seg stadig nærmere hverandre så vel som kjernen i det dette handler om.
Nina spilles av Maria Bock, kjent fra Ole Giævers «Sommerhuset», en film like underkjent som Bock er underbrukt på lerretet. Gledelig er også gjensynet med Helene Bergsholm fra «Få meg på, for faen!», her i rollen som Maja, bygdens utskudd som blir et sentralt ledd i Rebekkas innsirkling av overgriperen.
Frode Winther, Trond Espen Seim og Anders Baasmo Christiansen gir som forventet gode tolkninger av Morten og hans nære kompiser.
Siren Jørgensen står som en påle i rollen som Rebekka. Jørgensen mestrer perfekt de mange skiftningene i sinnsstemning Rebekka går igjennom, ofte i løpet av et par sekunder. Hun får frem den både redde og kyniske skuespilleren i Rebekka, men også sårbarheten, skyldfølelsen, som til slutt kulminerer.
Filmen hadde tjent på mer tilbakeholdenhet fra starten av. I romanen er Rebekkas forsett lenge dulgt og uvisst, i filmen er det åpenlyst fra starten. Om det ikke går på spenningen løs, kunne litt mer hemmelighetskremmeri rundt Rebekka og Morten tilført filmen enda mer uro og mystikk.
Men filmen strammer seg fint til, samtidig som den balanserer de hårfine grensene mellom hevnens katarsis og selvtektens etiske problem. Og den viser usvikelig solidaritet med de sårbare, unge jentene som spiller de egentlige hovedrollene i historier som dette.