Hva er sivilisasjon? Hva er en familie? Hvordan skape et nytt liv på ruinene av det gamle?
Det er noen av spørsmålene som løper gjennom Jacques Audiards siste film, som fikk årets Gullpalme i Cannes.
Filmen åpner med selve grunnlaget for at mennesker drives på flukt: Lidelse og død. Her i et borgerkrigsherjet Sri Lanka. Som medlem av geriljagruppen Tamilske Tigre står Sivadhasan midt i det. Og han har fått nok.
Før veien videre som båtflyktning utstyres han med en død manns pass, får navnet Dheepan og kobles med Yalini, en yngre kvinne, og Illayaal, den ni år gamle og foreldreløs jenten Yalini har plukket med seg for å høyne oddsen for oppholdstillatelse. Med falske identiteter skal de tre agere familie.
Fremme i Frankrike viser det seg at tolken er den forlatte krigens forlengede arm. Og at den forslummede forstaden de plasseres i er åsted for en annen brutal krig — den mellom ulike narkobander og kriminelle gjenger i et strøk som mest av alt fremstår som en enklave, et mikrosamfunn løsrevet fra storsamfunnet og underlagt sine egne regler og systemer.
Fremmede for hverandre og for samfunnet de plasseres i, og på hver sin måte traumatiserte, skal de tre ikke bare lære språk og kulturelle koder i disse omgivelsene, de skal overleve, psykisk som fysisk.
Blant filmene Audiard har bak seg er kraftfulle «Profeten», Oscar-nominert Gullpalmevinner, og «Rust og bein», begge med tematikk regissøren berører også i «Dheepan».
Som i «Rust og bein» handler det om nærheten som kan vokse frem mellom mennesker som mer eller mindre frivillig slynges mot hverandre via livets brutale tilfeldigheter.
Fra fengselsdramaet «Profeten» tar han med seg lovløshet, maktforhold og hierarki, men også overlevelsesinstinkt og -evne.
Innenfor en skittenrealistisk ramme greier Audiard på bemerkelsesverdig vis å forene mørke og brutalitet, skjønnhet og en stillferdig varme som i glimt også omfatter nabolaget i all dets uskjønne forfall.
Men mest omfatter varmen de tre som skal opprettholde illusjonen om å utgjøre en familie. Ensomme Illayaal, som nærmest tigger om omsorg fra umodne, uerfarne Yalini. Dheepan, som bokstavelig talt lukker sin tapte familie inn i et forgylt skap og prøver å vende seg mot en Yalini som både møter ham og vil bort.
Audiard forener skittenrealismen med en flytende, nesten poetisk stil, samtidig som han i korte og effektive sekvenser presenterer grunntematikk, personer og transformasjoner. Det siste mest slående i det uforglemmelige første bildet av Dheepan etter at han har kommet til Frankrike. Mot mørk bakgrunn ser vi blå og røde lys komme nærmere og nærmere til de åpenbarer seg som hårbøyler med selvlysende Minnie Mus-plastsløyfer, den røde plassert på Dheepans hode. Han selger den og andre duppeditter illegalt på gaten i Paris, og synet av det barnslige, meningsløse stæsjet på den maskuline eks-krigerens hode er en gripende og kvalmende manifestasjon av fornedrelse og desperasjon.
Filmens medrivende intensitet forsterkes av Antonythasan Jesuthasans spill. Selv tidligere tamiltiger og barnesoldat flyktet han sent på 80-tallet til Frankrike, der han har markert seg som forfatter. Med både tilbakeholden og eksplosiv kraft portretterer han en sammensatt og nyansert hovedrolle, i tett samspill med Kalieaswari Srinivasan og Claudine Vinasithamby, som spiller Yalini og Illayaal.
Illayaal blir beklageligvis litt borte utover i filmen, og avrundingen synes litt søkt. Men det er innvendinger som ikke undergraver filmens helhetlige styrke.