Slik tonen og iveren i gamle filmavisklipp sier oss mer om etterkrigstiden enn det som faktisk stilles til skue, åpner en gjensynsrunde med Bond-filmene for tilsvarende innsikter. Er skurken russer eller jøde? Er han ute etter verdensherredømme eller penger? Olje eller gull? Eller kanskje rent vann? Opererer han fra bunnen av en vulkan; eller fra et mediehus?
Og hva med agenten vår? Hvor mange kvinner rekker han å legge ned? Eller kan han bare glemme å få seg noe på grunn av AIDS-epidemien?
Slik er Bond-franchisen en vindusrekke med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper. En serie idéhistoriske snapshots med tilgang til frosset tidsånd. Hvilket bringer oss til Daniel Craig, som nå er oppe i fire James Bond-gestaltninger (og forteller at han «rather slash his wrists» enn å gjøre det en gang til).
Hva røper disse fire filmene om tiden vi lever i? Fremtidens analytikere vil kanskje merke seg følgende: Det er ikke lenger bikinikledde kvinner som stiger grasiøst opp av vannet; det er muskelbunten Craig, med en fysikk som vitner om store mengder forsakelse og lange humørløse ettermiddager på tredemøllen. Videre har sosietetslivet og finere distinksjoner som shaken or stirred falt i kurs («Do I look like I give a damn?«).
Fra venstre har i stedet et ønske om å utruste helten vår med et emosjonelt Hinterland meldt seg: Hvem er egentlig denne James? Hvor kommer han fra? Hva skjedde i barndommen hans? En vridning og utvidelse av Bond-sjangeren som ikke minst psykoanalytikerne vil glede seg over. Omgangen med M, som døde i forrige installasjon («Skyfall», 2012), vitner iallfall om ganske alvorlige mummy issues .
«Spectre», som lik den forrige er regissert av Sam Mendes, fortsetter i samme spor: Emosjonelt sett en utdypning av Bonds vonde bakgrunnshistorie; narrativt sett en selvbevisst lek med Bond-filmografiens egen ikonografi og gullalder (Spectre-era); og ideologisk sett ajourført i den forstand at verdensfreden trues av skurker som samler på … data. I bakgrunnen, på et realpolitisk nivå, klinger navn som Edward Snowden, NSA og overvåkingsskandalen.
Filmen begynner i Mexico City under feiringen av De dødes dag. «De døde er levende», gjaller det i gatene. Og det skal som kjent gå troll i ord. De døde skal våkne. Iallfall de man trodde var døde. Noen eksplosjoner og halsbrekkende helikoptermanøvrer senere — og årsaken til at han dro: en henrettelse av mafiabossen Sciarra - er Bond tilbake i hos M (Ralph Fiennes), Moneypenny (Naomie Harris) og Q (Ben Whishaw) i London.
Der trues kontorfreden av Max Denbigh (Andrew Scott), med kodenavn C, som rigger opp en ny overvåkingsenhet som kan utradere hele 00-programmet. På toppen av det har Bond fått ferten av noe som leder ham inn i Spectre-organisasjonens aller helligste rom. Slik ledes han - via mafiabossens enkefrue - inn i en tofrontskrig som tar ham fra Roma til Østerrike til Marokko og tilbake til London igjen.
Om du synes at dette høres kjent ut, så er det kanskje fordi årets utgave av «Mission: Impossible» («Rogue Nation«) er bemerkelsesverdig lik. Plottmessig ved at den gode, gamle agentrollen trues innenfra av nye og moderne metoder for altomfattende datainnsamling; og geografisk ved at actionsekvensene spilles ut i henholdsvis London, Østerrike og Marokko.
Den største skurken av dem alle, Franz Oberhauser, spilles av Christoph Waltz, som mange vil gjenkjenne fra Tarantinos siste filmer. Introduksjonen av ham, et spill med lys og skygge, er fabelaktig fanget av fotograf Hoyte van Hoytema. «Spectre» er i motsetning til forgjengeren skutt på «gammeldags» film, og ikke digitalt. Det merkes!
Men etter hvert går det litt mer i ball for Spectre-samveldets øverstkommanderende, og Waltz får ikke nok å spille på. På et tidspunkt hopper til og med en hvithåret katt omkring, som for å understreke at linjen mellom James Bond- og Austin Powers-universet kan være hårfin.
Den samme fornemmelsen av forspilt sjanse preger hele Spectre som sådan. Enkelte har ventet i førti år på at denne blekksprutorganisasjonen skulle dukke opp igjen i en Bond-film. Var dette alt?
«Spectre» følger opp de emosjonelle ledetrådene fra «Skyfall», men savner noe av stringensen og visjonen i forgjengeren (og «Casino Royale»). På sitt beste befester den James Bond som en plaget sjel og setter ham i forbindelse med det vi kan kalle forholdsvis rikt åndsliv; på sitt verste blir leken med egne referanser litt for springende og lettvinn.