Få barnefilmer mestrer å gå så dypt inn i komplekse temaer som sorg og savn som «Sangen fra havet». Utgangspunktet er et irsk sagn om selkier, halvt mennesker, halvt seler.
Moren til guttungen Ben er en slik skapning, og da hun føder Saoirse, forsvinner hun i havet. Seks år senere er Saoirse fortsatt språkløs. Det viser seg at hun selv er halvt selkie.
Moren etterlot seg en konkylie , og når Saoirse spiller på den begynner magiske ting å skje. Noe som i sin tur leder søskenparet ut på et forunderlig eventyr gjennom et mytologisk landskap av forsteinede feer, hellige kilder, fiendtlige ugler og en heks som vil gjøre slutt på all lidelse — med grusomme resultater.
Underveis blir det klart at Saoirse og sangen hennes har avgjørende betydning for å redde feene fra evig undergang. Men for å gjøre det, trenger hun kåpen som forvandler henne til en sel. Og den synes tapt for alltid. Dermed står også Saoirse i fare for å gå under.
På betakende vis vever filmen sammen mytologi, menneskelige minner og innestengte følelser, humor, alvor og skjønnhet. Lagene er mange.
Det gjør «Sangen fra havet» til en på sett og vis krevende film, ganske annerledes i fortellerstil og tematikk enn animasjonsfilmer flest, som i større grad frir til sitt publikum gjennom et tydelig spenningsplot og mye halloi.
Ikke at «Sangen fra havet» ikke er spennende, måten den blander realisme og eventyr på gjør den både medrivende, spennende og full av overraskelser, innimellom også skummel. Men den lener seg i langt større grad på fantasi og mystikk, fint blandet med emosjoner og reaksjoner barn kan kjenne seg igjen i.
Animasjonen er også et eventyr. Filmen er håndtegnet og ufattelig vakker i uttrykk og detaljrikdom. Av og til minner den om noe som kunne kommet fra Hayao Miyazakis hånd, eller Studio Ghibli, den har samme rene uttrykk og transparente mykhet. Samtidig er den helt sin egen, både i strek og i universet den kreerer.