Australske Jennifer Kent har tilsynelatende laget en film om den barnlige frykten for monstre som skjuler seg under senger og inni skap. Men underveis blir det klart at skrekken skriver seg fra helt andre kilder. I realiteten handler «The Babadook» om hvordan ubearbeidet traume og sorg eter seg inn i forholdet mellom en mor og en sønn, og truer med å ta knekken på dem begge.
Amelias ektemann ble drept i en bilulykke på vei til sykehuset da hun skulle føde Samuel. Seks år senere prøver den slitne alenemoren og omsorgsarbeideren å holde holdet over vann. Samuel er en åpenbart krevende unge. Totalt opphengt i monstre blir han både klengete og utagerende.
Bedre blir det ikke da han i hyllen finner en bok om en skummel figur, Babadook, som hjemsøker dem som blir klar over hans eksistens.
Filmen går inn i et vanskelig lende der sorg og savn, søvnløshet, fortvilelse og angst røres sammen til en skremmende miks og hvor perspektivet og hele tiden flyttes.
Enten man selv er forelder eller ikke, kan man forstå Amelias blanding av beskyttelsesbehov og frustrasjon over sønnen — til å begynne med. Så, med en nesten umerkelig forskyvning, ser vi situasjonen fra Sams side, på en måte som kaster nytt lys på det utrygge barnets oppførsel og monsterangst.
Dette er ikke en skrekkfilm man skvetter i stolen av. Det er mer en grøsser som fyller deg med snikende uhygge, der fortvilelsen og den vanskelige relasjonen mellom moren og sønnen - og omgivelsene - lader filmen en ubehagelig gjenkjennelig angst som overgår skrekken Babadook fremkaller når han begynner å vise seg i det knirkete, dunkelt belyste huset de bor i, der alle velkjente elementer er til stede. Mystisk kjeller, mørke kroker, knirkende dører.
Samtidig leker filmen med det uklare i hvorvidt Babadook faktisk finnes, eller om han er et resultat av fantasi, nattlig mareritt eller bristende virkelighetsoppfatning.
Utvaskede farger og nennsom bruk av lyd bidrar til filmens særegne, stilsikre og lett gotisk inspirerte atmosfære.
Essie Davis' stort sett velspilte Amelie kan bli litt i overkant i støytene. Skremmende nok, men det reduserer de subtile dimensjonene som ellers er filmens store styrke.
Det mest interessante er likevel hvordan langfilmdebutanten Kent revitaliserer en ellers forslitt sjanger og bruker den til å utforske et krevende mor/barn-forhold på en måte som innlemmer både raseri, omsorg og forsoning.