Det den ene knapt husker som ungdommelig fyllerør, kan ha ødeleggende konsekvenser for den andre. Mens den ene går videre i livet, oppnår innflytelse; kanskje også makt, går den andre til grunne.
Dette premisset ligger som en understrøm i stordabuen Kjersti G. Steinsbøs langfilmdebut, bygget på Ingvar Ambjørnsens roman «Dukken i taket».
Under dekke av å være journalist i et reisemagasin drar Rebekka til en liten bygd på Vestlandet. Hun utgir seg for å hete Andrea og ber om å få intervjue direktøren for det tradisjonsrike hotellet, Morten, som også stiller som ordførerkandidat. Men hun har helt andre hensikter med besøket.
Steinsbøs film skriver seg inn i en lang og mangfoldig tradisjon der kvinner tar loven i egne hender for å hevne urett. Ikke minst er hevn for voldtekt og overgrep blitt et sterkt dramatisk element — så sterkt at det innen film har fått sitt eget sjangerbegrep: «rape and revenge». Det har resultert i noen av filmhistoriens mest voldelige og omdiskuterte filmer, men også i noen av litteraturen og filmens mest elskede skikkelser. Som «The Bride» i «Kill Bill», Thelma og Louise og Millennium-trilogiens Lisbeth Salander.
Sammenlignet med dem går Rebekka ganske stille i dørene.
Som psykologisk thriller er «Hevn» mer i slekt med Karin Fossums kriminalromaner, som handler mer om menneskelighet og menneskelig svakhet, enn om hvem som gjorde det.
Steinsbø viser hvordan Mortens liv med kone og barn virker inn på planene hennes, i dobbelt forstand, som både bremse og pådriver. Det er det mest spennende elementet i en film som ikke byr på store overraskelser, men som er håndverksmessig stødig på alle plan.
Ikke minst imponerer Anna Mykins foto, der Fjærlands svimlende fjell og fjordlandskap rammer handlingen inn med vill, vakker og klaustrofobisk effekt, og Mundal hotell tjener som en både eksotisk og nesten melankolsk kulisse. Været spiller perfekt med, fra strålende sensommer til at en stadig gråere høst resonnerer med tematikken.
Særlige gode - og blendende vakre - er de gjentatte scenene der Rebekka og Mortens kone Nina padler kajakk på bokstavelig talt dypt vann, mens de for hver tur, og hver samtale, sirkler seg stadig nærmere hverandre så vel som kjernen i det dette handler om.
Nina spilles av Maria Bock, kjent fra Ole Giævers «Sommerhuset», en film like underkjent som Bock er underbrukt på lerretet. Gledelig er også gjensynet med Helene Bergsholm fra «Få meg på, for faen!», her i rollen som Maja, bygdens utskudd som blir et sentralt ledd i Rebekkas hevngjerrige innsirkling av overgriperen.
Frode Winther, Trond Espen Seim og Anders Baasmo Christiansen gir som forventet gode tolkninger av Morten og hans nære kompiser.
Siren Jørgensen står som en påle i rollen som Rebekka. Jørgensen mestrer perfekt de mange skiftningene i sinnsstemning Rebekka går igjennom, ofte i løpet av et par sekunder. Hun får frem den både redde og kyniske skuespilleren i Rebekka, men også sårbarheten, skyldfølelsen, som til slutt kulminerer.
Noen replikkvekslinger skurrer en smule, og filmen hadde tjent på litt mer tilbakeholdenhet fra starten av. I romanen er Rebekkas forsett dulgt og uvisst veldig lenge, mens filmen fra første stund er åpenlys om hensiktene hennes. Om det ikke går på spenningen løs, kunne litt mer hemmelighetskremmeri rundt Rebekka og Morten gjort filmen enda mer urovekkende.
Men filmen strammer seg fint til, samtidig som den balanserer de hårfine grensene mellom hevnens katarsis og selvtektens etiske problem. Og den viser usvikelig solidaritet med de sårbare, unge jentene som spiller de egentlige hovedrollene i historier som dette.
Filmen har verdenspremiere i Førde tirsdag 27.10 og ordinær premiere 6.11.