«Til helvete med Kardemomme by», het det i VG for et par år siden. Kommentatoren satte slik fingeren på en litt uheldig mekanisme — at det til enhver tid er mimresyke (beste-)foreldre som kjøper bøker, billetter og inngangspass til sine små håpefulle. Den kulturelle videreføringen fra én generasjon til den neste har slik en innebygd, konserverende effekt som hele tiden reproduserer seg selv. På den måten har kulturforvaltningen kjørt seg bom fast i en barndomsdal definert av Astrid Lindgren, Roald Dahl, Thorbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly.
Vel, slik går i alle fall hypotesen. Og det er nok av tegn på at den rett og slett er gal.
Ett av disse tegnene er Jo Nesbøs serie om Doktor Proktor, som begynte sitt liv som godnatthistorie til datteren. Siden den første boken, «Doktor Proktors prompepulver» (2007), har serien vist sine intermediale egenskaper og gjort forbausende stor suksess i flere kanaler: bok, film, teater og utstilling.
«Doktor Proktors tidsbadekar», som kommer bare to år etter den forrige Proktor-filmen, føyer seg inn i denne tradisjonen: Et visuelt overskuddshorn og et oppkomme av ideer og snurrepiperier.
Doktor Proktor (Gard B. Eidsvold, som har overtatt rollen fra Kristoffer Joner) fanges i 1968 når han reiser tilbake i tid for å sabotere bryllupet mellom sin elskede Juliette Margarin og den fæle bukseselegrossisten Claude Clichè (Atle Antonsen). Heldigvis lykkes han med å opprette kontakt med våre to små helter i Kanonveien, Lise og Bulle, som kommer ham til unnsetning.
Derfra går ferden via badekaret til Waterloo til Den franske revolusjonen og til bålet der Jeanne D'arc møtte sitt endelikt. Det handler om kjærlighet, eventyr, mot og offer. Alt sammen drapert i den franske trikoloren og en skittenfrisk palett mange vil gjenkjenne fra Jean-Pierre Jeunets filmer.
Regissør Arild Fröhlich («Pitbullterje», «Fatso») har en stø hånd på rattet, men kunne med fordel gått noen ekstra runder med enkelte av replikkene, som tidvis klinger litt umusikalsk i munnen på de yngre skuespillerne.
Og ikke for å overprøve Filmtilsynet, men er heksebrenning og giljotinscener, riktignok uten at vi får se selve klimakset, noe for seksåringen?