«Gjenferd finnes», slår Edith Cushing fast, hun står blodig og hvitkledd på en stormfull høyde og de påfølgende to timene setter hun, og Guillermo del Toro, alle kluter til for å bevise påstanden.
Mexicaneren del Toro har gjort mye ulikt både før og etter Oscar-nominerte «Pans labyrint». Denne gangen har han puttet Daphne du Mauriers «Rebecca» og Emily Brontës «Stormfulle høyder» i en sekk, ristet godt og tilsatt solide doser skrekk. Resultatet er en gotisk romanse på vrangen, så å si, ofte underholdende, noen ganger grotesk, men hele tiden et visuelt festfyrverkeri der alle klisjeer sjongleres med på frydefullt vis og Mia Wasikowska tidvis ser ut som om hun er klippet ut av en overdådig art nouveau-plakat.
Wasikowska spiller amerikanske Edith, en ung og aspirerende forfatter i tradisjonen etter Mary Shelley. Hun skriver spøkelsesromaner der gjenferdene opptrer som metaforer, hvilket de selvsagt også gjør i del Toros film.
Mot sin fars vilje gifter hun seg med baronetten Thomas Sharpe (Tom Hiddleston), som bortsett fra sin adelige tittel ikke besitter annet enn et falle— og synkeferdig slott i den britiske ødemarken. Sammen med søsteren Lucille (Jessica Chastain) prøver han å få i gang gruvedrift i den karmosinrøde leiren slottet er bygget på. Mer viktig, dog: Huset skjuler en historie, og den er ikke pen.
Søsknene Sharpes slott er et av de beste spøkelseshusene jeg har sett på film på lenge. Det bokstavelig talt puster og ånder og klager sin nød, særlig på mørke og stormfulle netter, som det er mange av. Kostymefolkene og produksjonsdesignerne synes å ha lekt seg like frydefullt som del Toro.
Det hele tværes en tanke ut innimellom, og tingenes sammenheng er ikke særlig vanskelig å få øye på, så avsløringen kommer ikke som et sjokk. Andre ingredienser er mer sjokkartede, og da snakker jeg ikke om gjenferdene Edith stadig forfølges av. De er gufne nok, men selv for et lettskremt menneske er de mer humoristisk gufne enn skremmende. Det er når volden blir realistisk at del Toro serverer genuin, vemmelig skrekk.