44 år er gått siden Hal Ashbys «Harold and Maude». Likevel er filmen fortsatt nokså alene om å skildre et romantisk forhold mellom en ung mann og en eldre kvinne.
Så skulle man tro at filmskapere med pretensjoner om å lage kunst som både er estetisk, morsom og original ville gripe sjansen begjærlig. Men nei da.
I stedet ruller de ut film etter film der aldrende menn har seg med vakre, unge kvinner, og den som kjenner en smule tretthet derved, kan i tilfellet «Høst» søke tilflukt i den feministiske bokhandelen Lilith's på Bislett, der en utsøkt bitchy Bodil (Hege Schøyen) nok har en passende replikk på lager.
Les også:
Bodil er moren til Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), en noen og trettiåring som jobber som stage-manager på Nationaltheatret, i påvente av at de kunstneriske ambisjonene skal bli forløst.
Hun blir forsiktig flørtet med av en stillfaren og myk og jevnaldrende kollega, men se! – der kommer Helge Jordal alias Jeppe Friele – hå hå! – bergensk brautende og harry dritings, men – voila! – når han våkner i sitt hjem, fylt av utsøkt kunst og litterære førsteutgaver, viser han seg som en riktig så soignert gentleman.
Så Ingvild søker seg til Jeppes seng, den ligner mer på baronens, og etternavnet er nok årsaken til at han som langvarig arbeidsløs kan holde seg med fin adresse, dyre drikkevarer og distingvert kledebon.
Restaurant— og bareier Jan Vardøen debuterte i fjor med «Heart of Lightness – Søvnløs i Lofoten», en metafilm der Ibsens «Fruen fra havet» sto sentralt.
Les også:
Det gjør for så vidt dramatikeren og stykket her også. Jeppe kaller Ibsen «sjefen», og i en like deler klein og fnisesøt scene har han og Ingvild seg litt på lek på Ibsens grav. «Du blir jo kåt av alt du,» kniser hun etterpå, hvorpå han svarer et stolt bekreftende ja.
Slik blir den aldrende mannens virilitet bekreftet igjen og igjen gjennom (også denne) filmen, og man kan jo, et øyeblikk, for eksperimentets skyld, prøve å tenke seg hvordan replikken ville falt ut om den hadde rettet seg mot bokhandler Bodil, filmens eneste godt voksne kvinne, for øvrig.
Så uoriginal og full av klisjeer er «Høst» at man kunne forvekslet den med en parodisk pastisj over noen av Woody Allens filmer. Patrik Säfströms kamera prøver intenst å kjæle en Manhattan-aktig mytologi frem fra Oslos fasader og statuer, med Frognerparken som Central Park stand-in og Jeppe og Ingvild rituelt romantisk baksende i høstløv, alt mens Nils Petter Moldværs melankolske jazz ligger som et silketeppe over det hele, hele tiden.
Inkludert nærbildet av benstøttene på en gynekologbenk. Et selsomt øyeblikk som toppes av en aldeles umotivert sekvens der blant andre Jon Michelet, Åsne Seierstad og Helene Uri spiller seg selv for å illudere kulturelite.
Store deler av filmen består av scener stablet oppå hverandre uten organisk flyt eller dynamikk, av og til uten indre logikk, klippet sammen i merkelige overganger.
Les også:
Snakkescenene er mange og jevnt over statiske. Men om replikkene og settingen som helhet ikke er spesielt velskrevet, er det ingen ting å utsette på skuespillet.
Filmen får sin endelige knekk i en ulidelig forutsigbar sisteakt som også er dramaturgisk slapt håndtert. Men frem til da fungerer et visst avvæpnende vidd som en slags redningsplanke.
Mye på grunn av Schøyens helhjertede parodiering av kvinneklisjeen hun er tildelt, mest takket være Jordals uimotståelige kombinasjon av kjuaguttens sjarm og den modne mannens eleganse.
Som skikkelse henger ikke Jeppe Friele helt på greip, men det skal ikke lastes mannen som gestalter ham.