Forløperen eller «prequelen», der filmskaperen dikter videre på hva som skjedde i forkant av en kjent mytologi, har utvilsomt noen forlokkende kvaliteter. Slik kan filmskaperen stå med den ene foten i et kjent og kjært univers — ferdigladet med minner og mening - samtidig som han med den andre foten står fritt til å sparke universet i den retningen han måtte ønske.
Her er det imidlertid mange som har forregnet seg. For fullt så stort boltringsrom har filmskaperen ikke. I virkeligheten er han bundet opp av et sett føringer som ligger innbakt i verket, og som han ikke under noen omstendighet må finne på å legge seg ut med - uten å kjenne fansens vrede.
Regissør Joe Wright («Atonement») gjør sitt beste for å balansere denne friheten i «Pan», som tar for seg tiden før Peter ble Peter Pan. Resultatet er en film som respekterer J.M. Barries klassiske forelegg fra 1904, men som fremstår som påfallende gledesløs. Som om andektigheten for opphavspersonen har sugd all svir og opprørstrang ut av filmen.
Filmen begynner i et dickensk o g krigsherjet London der Peter (Levi Miller) er i varetekt hos en ond nonne som driver et barnehjem. En natt kidnappes han av pirater i et flygende skip som tar ham med til en annen verden («Neverland»/«Aldriland»), regjert av den aldrende despoten Svartskjegg (Hugh Jackman), som trenger barnearbeidere til minene sine. I reservatene utenfor finnes imidlertid en motstandsgruppe bestående av feer, havfruer og en ubesudlet urbefolkning.
Mye kan derfor minne om C. S. Lewis’ «Løven, heksa og klesskapet» og Harry Potter, der det også finnes en magisk verden bak Londons mugne kulisser, og der hovedpersonen(e) må komme til rette med sin egen profeti — den utvalgte, foreldreløse frelseren som må overvinne sine reservasjoner og lære å tro på seg selv.Ikke noe galt i det - det er et slitesterkt formular - men hvor ble det av Peter Pans mest definerende trekk: at han aldri kan vokse opp, men er dømt til en evig guttetilværelse? Om dette er filmen helt stum.
Universet er tegnet i en noe stilforvirret palett som blander elementer fra steampunkens hovmestere - Jules Verne og Sir Arthur Conan Doyle - med nyere komponenter, som for eksempel CGI-uttrykket i «Avatar» (2009). Sånn sett er det kanskje en estetisk logikk i at Svartskjegg introduseres som en blanding av skurkene i «Mad Max» og «Hunger Games», og at han av uransakelige grunner går rundt og synger på Nirvana- og Ramones-låter(!).
Like fullt presterer Svartskjegg å fremstå som en ganske humørløs antagonist. Og burde han ikke i det minste ha fremført Michael Jackson-sanger? Mannen som bygde sitt eget «Neverland» og ga et ansikt til Peter Pan-syndromet?