En kvinne blir drept i bydelen Whitechapel i London. Drapet ligner på det første mordet til Jack the Ripper, samme dato og samme metode. Den unge og ambisiøse politiinspektøren Joseph Chandler står overfor sin hittil største utfordring. Er en ny Jack the Ripper på ferde?
Men den pertentlige og korrekte Chandler møter flere hindringer i etterforskningsarbeidet. Den uerfarne politiinspektøren med tydelig overklassebakgrunn blir satt til å lede et erfarent, men rufsete team av etterforskere. Det oppstår umiddelbart gnisninger når Chandler forlanger at politimennene både skal iføre seg slips og lese bøker som en del av etterforskningen. Tigerbalsam er ikke alltid nok til å stanse murringen i tinningen på inspektøren.
Flere grufulle drap følger i Whitechapel, hver gang en ny Ripper-kopi. Inspektør Chandler innser at han må avsløre identiteten til den virkelige Jack the Ripper for å komme innpå dagens kopi.
Jack the Ripper er kanskje kriminalhistoriens mest kjente seriemorder. I løpet av noen måneder i 1888 drepte og maltrakterte han fem kvinner i Whitechapel på Londons østkant. Drapsmannen ble aldri tatt og siden har spekulasjonene gått om hvem som egentlig skjulte seg bak Jack the Ripper. Noen har til og med ment at et medlem av det britiske kongehuset var involvert. I løpet av årene har en hel Ripper-industri vokst frem. Det er skrevet hyllemeter på hyllemeter med bøker. Det er laget filmer og TV-serier, profesjonelle guider tar London-turister med til åstedene, London Dungeon har en egen Ripper-avdeling. «Mordene i Whitechapel» føyer seg inn i rekken, men denne påsken lanseres også en ny teori.
Handlingen er lagt til nåtiden, men bildene, belysningen, hele stemningen gir et inntrykk av mellomkrigstid og klassisk film noir. Det er elegant gjort. Filmmakerne unngår også å fråtse i blod og grufulle scener, selv om materialet gir rikelig anledning til det. Antydningene holder i massevis.
Konflikten mellom politiinspektør Chandler og resten av etterforskningsteamet gir en ekstra dimensjon til historien. Britisk overklassesnobberi mot arbeiderklassens vulgaritet – ikke uten en god porsjon britisk replikkunst.
Rupert Penry-Jones har et akkurat passe overklassepreg for politiinspektøren, mens Phil Davis er perfekt i rollen som oppkjeftig østkantpolitimann med et hjerte som banker for de som har kommet litt skjevt ut. Samspillet mellom de to fungerer utmerket. Nevnes må også Steve Pemberton i rollen som «ripperolog». Han guider ikke bare turister, men også politietterforskerne, gjennom massemorderens grufulle historie.
NRK har valgt å sende denne miniserien, som egentlig er på tre episoder, i sin helhet. Det blir litt mye på en gang, men aldri langtekkelig.
Den største innvendingen mot serien er «feel good»-avslutning, men den åpner for at det kan komme mer om etterforskningsteamet i Whitechapel. La oss håpe det.
Hva synes du? Si din mening!