Så er «Wide Blue Yonder» endelig kinoklar, fem år etter at den ble spilt inn i Haugesund og omegn, to år etter at den hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Haugesund, og etter en rekke utsettelser.
Den britisk/norske samproduksjonen er en farse, i dobbelt forstand. Filmen har vært befengt med kaos og skandaler i form av ubetalte lønninger, manglende utgiftsdekning, krangling mellom norske og britiske produsenter, politianmeldelser, konkursbegjæringer, skifterett og beslaglagte opptak. Den norske staben — både skuespillere og teknikere - har fortsatt 60 prosent av lønnen til gode. 120 kreditorer gjør krav på ca. 15 millioner. Samlet underskudd er på 20 millioner.
De pengene vil den neppe spille inn.
Som filmfarse er «Wide Blue Yonder» på 50-tallsstadiet; tregt og overspilt. Innimellom gjør det rent vondt å se gode skuespillere som Lauren Bacall, James Fox og Brian Cox streve hardt for å gi liv til et så dødt og gammelmodig materiale. Listen kan gjerne suppleres med norske navn som Ingrid Bolsø Berdal, Hilde Schøyen og Kåre Conradi.
Det som redder dem, er at de ikke tar miseren, eller seg selv, særlig høytidelig.
Det som redder filmen, er Brian Cox i rollen som sjøulken Wally. Vennen og romkameraten på det private aldershjemmet er nettopp død, og Wally vil gi ham en begravelse som sømmer seg en sjømann. Kisten skal senkes i havet. Det koster penger Wally ikke har, og en handlefrihet den strikse bestyrerinnen (Schøyen) ikke er villig til å gi ham.
Profesjonell til fingerspissene, gjør Cox sitt ytterste for å fylle Wally med personlighet, og lykkes, ved å spille nydelig og lekent på en lett alderdomssegen kropp. Fox følger opp som rakrygget eks-militærmann, men har mindre å spille på. Bacall kaster stjerneglans, men ikke mer.
Resten av filmen er en pussig blanding av engelsktalende haugesundere, klisjefylte smuglere og gamblere, ivrige statister og utdatert forviklingskomikk.