I utgangspunktet skulle man tro islendingene var de rette til å ta seg av den norrøne mytologien.
Så feil kan man ta.
For her stiger Valhall frem som en uskjønn blanding av Las Vegas og paradisiske himmelvisjoner, befolket av frodige valkyrjer og en sexy, velsminket Frøya.
Hammeren Mjølner er besjelet og storøyd, Fenrisulven pistrende ufarlig.
At Odin ligner Odd Børretzen, skyldes trolig en snodig tilfeldighet. Til gjengjeld er det filmens eneste snodighet, omtrent.
Årsaken er kanskje å finne på krediteringslisten. Mange kokker har forårsaket mye søl i denne islandsk/tysk/irske samproduksjonen. Tyske Toby Genkel og islandske Gunnar Karlsson er kreditert som medregissører. Genkel og Jonasson har lagt sitt til Fridrik Erlingssons originalmanus.
Jeg har ikke noe imot kunstneriske friheter, bare de er kunstneriske. Her er lite kunst å spore, bare tomme plattheter, kjas, mas og en historie så likegyldig at den er glemt idet rulletekstene begynner å gå.
«Tor med hammeren» går inn i rekken av animasjonsfilmer som ikke unner tilskueren et sekunds ettertenksomhet eller ro. Målet er ikke å lodde noen dybder som helst. Her gjelder det bare å pøse på med slapsticks og gimmicks. Uten at historien blir spennende, eller underholdende, av den grunn.
Som animasjon har filmen visse kvaliteter, særlig i enkelte landskapstegninger. Men original er den ikke, til det lånes for mye fra den store hopen sjelløse, kommersielle barnefilmer. Her er spor også av Aardman Animations og Tim Burton, men uten deres personlighet blir uttrykket glatt og pregløst.
Odin og Tor hadde fortjent en bedre film. Ungene hadde fortjent en mer engasjerende versjon av den norrøne mytologien.