I den greske dramatikeren Aristofanes’ komedie «Lysistrata» nekter kvinnene å ha sex med mennene, for å få slutt på den langvarige Peloponnes-krigen.
Sex-streik, bønn, sang og stille protester var noen av virkemidlene fredsprisvinner Leymah Gbowee og Women of Liberia Mass Action brukte for å få slutt på borgerkrigen i Liberia.
I 1945 utkom Ninni Roll Ankers posthume roman «Kvinnen og den svarte fuglen», om en kvinne som sitter fengslet for å ha hjulpet sønnen til å desertere i en krig som også førte til konflikt mellom henne og ektemannen. Romanen problematiserer også krig og religion.
Libanesiske Nadine Labaki går med andre ord inn i et kjent og evig aktuelt lende, når hun i «Hva gjør vi nå?» setter søkelys på kvinners fortvilelse, stilt overfor meningsløs krigføring.
Og som i debutfilmen «Karamell», greier hun å gjøre en stedsspesifikk fortelling uni-versell.
I en tilbakeliggende landsby lever kristne og muslimer fredelig side om side, selv om også de og deres omgivelser er preget av landets mange kriger.
Nå siver utenverdenen inn via nytilriggede radioer og fjernsyn. Via dem kommer også meldingene om at kampene mellom kristne og muslimer har blusset opp.
Samtidig skjer urovekkende ting i landsbyen. Geiter griser til i moskeen. I kirken blandes vannet i døpefonten med kyllingblod.
Mens forholdet mellom byens menn blir stadig mer ampert, holder kvinnene sammen i felles erfaring og bevissthet: De vil ikke at samfunnet deres skal splittes. De vil ikke miste flere sønner og menn i krig.
Også her har kvinnene sine metoder.
Og når mer hverdagslige tiltak ikke virker, går de til litt mer spektakulære aksjoner. Blant dem er fem lettkledde, ukrainske strippere, hentet inn for å holde mennene i age mens kvinnene gjør det som gjøres må.
Nadine Labaki spiller selv den kristne kafévertinnen Amale, enke, enslig mor og med et godt øye til den muslimske håndverkeren som pusser opp kafeen hennes.
Forholdet dem imellom gir Labaki en av flere anledninger til å sneie innom musikalen; i Bollywood-stil.
En av filmens styrker, er at den ikke bare tåler det, den tjener på det. Labaki fyller fortellingen med fargerike, levende og høyst ulike skikkelser, og lar den veksle uanstrengt mellom lettbent komikk og mer rammende humor, mellom alvor, melodrama og sorgtung dramatikk, uten at det virker påklistret eller forstyrrende. Det blir snarere et levende bilde på hverdagslivet i landsbyen, og bidrar til at alvoret belyses med ekstra kraft.
Selv kaller Labaki historien en fabel, og innleder med en vakker, poetisk sekvens, som stemningsmessig og visuelt ikke helt følges opp.
Gitt fabelens form, er «Hva gjør vi nå?» en enkel film. Men det den mangler av nyanser og dybder, tar den igjen i sjarm og oppriktighet. Nettopp gjennom det enkle, greier Labaki effektivt å få frem budskapets kjernepunkt. Som når hun avslutningsvis, med en fiffig vri, konkretiserer religionskrigens absurditet.
Eller når hun lar Amale rope sitt rasende, fortvilte spørsmål til de mannlige kafégjestene: «Tror dere vi er her bare for å sørge over dere?»