Mens fansenomfavner kultfenomenet «Iron Sky», hever noen sin kritiske røst. Ikke bare mot filmen som kunstnerisk verk (kunstnerisk i hermetegn), men mot publikums begeistring for nazismen som populærkulturell klisjé.
En av dem er skribent Aksel Kielland, som i en velskrevet og for så vidt betimelig bloggartikkel forteller om hvor utilpass han ble da han opplevde fenomenet på nært hold i Folketeateret i Oslo da "Iron Sky" ble vist under Oslo filmfest.
Festivalen hadde visstnok hyret inn menn utkledd i naziuniformer for å skape stemningen før filmen. Der er jeg enig med Kielland. Påfunnet er ikke bare aparte, det er særdeles bekymringsverdig.
Filmen, derimot, er lite å hisse seg opp for. Den er bare en godt hypet B-film som er seg meget bevisst at den er nettopp det. «Iron Sky» er laget for å være B-film, en satirisk sådan, og spiller uhemmet og tidvis vellykket på alle mulighetene den dermed har til å være flat, gigantisk, endimensjonal, overspilt og spinnvill. Slik sett er den i slekt med den utmerkede sci fi-parodien «Mars Attacks!» fra 1996. Litt om plottet, for dem som ikke har fått det med seg: Året er 2018, og for første gang siden 70-tallet lander et bemannet, amerikansk romfartøy på månen. Månelandingen er et PR-stunt iverksatt for å sikre presidenten gjenvalg.
Det de ikke vet, er at nazister holder hus — les: et svært, svastikaformet fort - på baksiden av månen, der de har bygget opp en armada av UFO-er og et gigantisk romskip. Målet er å gjenerobre jorden.
Den fargedeastronauten James Washington (Christopher Kirby) tas til fange. En gal vitenskapsmann (Tilo Prückner med Einstein-hår) underlegger ham medisinske eksperimenter for å gjøre ham arisk.
På jorden får en Sarah Palin-aktig president mer PR enn hun kunne håpe på. Hun får en gigantisk romkrig i fanget. Jippi!
Legg til en tuberkuløst hostende Udo Kier som führer Wolfgang Kortzfleisch, det iskalde overmennesket Götz Otto som hans aspirerende etterfølger, og den hjernevaskede læreren og jordeksperten Renate Richter (Julia Dietze), og tegningen burde være klar.
Muligens villejeg selv reagert mer som Kielland dersom jeg, som han, hadde sittet i en kinosal der et øldrikkende fredagspublikum lo og klappet av nazister fra månen, som han skriver.
Nesten alene på pressevisning om morgenen, er det vanskelig å forestille seg at noen vil omfavne disse nazidustene som noe annet enn et hysterisk destillat av alle naziklisjéer filmindustrien har fostret gjennom de 70 årene som er gått siden Det tredje rikes fall.
Som satire setter filmen seg fore å latterliggjøre nazismens stormannsgalskap og menneskeforakt. Det greier den.
Som satire feier den innom en del andre fenomener og typer også. USA og amerikansk politikk rammes med noen velrettede finter. Men for min del kunne satiren kunne vært enda grovere i kjeften, og enda frekkere.
Via sosiale nettverkhar fans verden over bidratt med innspill og ideer, og filmen bærer preg av det. I sine svakeste øyeblikk virker den laget etter påfunns- og innfallsmetoden, bestående mer av en samling løse (om enn til dels artige) vitser enn av en gjennomtenkt og gjennomgående idé.
I sine gode øyeblikk er den så klein at den blir bra. I sine beste øyeblikk byr den på genuine morsomheter og spesialeffekter som gjør den fantastisk å se på.
Jeg ser den gjerne igjen. Både for underholdningens del, og for å sjekke min egen reaksjon i møte med publikums reaksjoner.