En bekjent av meg pleier jevnlig å legge ut romantiserte ulvetegninger på Facebook. Motivene viser gjerne dyr som slikker hverandre kjærlig på snuten, eller kneiser mot en flammende horisont, med det gule blikket fylt av klokskap og styrke.
Vel, min venn: Her har du the real thing. Dette er gråbein. Dette er skrubb. Dette er vargen sjøl, og det er ikke visdom som lyser ut av øynene på beistet.
Muligens er også disse ulvene en smule animerte. Men de er rovdyr, og bare lyden av dem henter frem en urgammel, instinktiv angst hos et ellers gjennomurbanisert menneske.
Her er vi ogsåved kjernen i "The Grey". Den handler om det urbaniserte menneskets brutale møte med naturens rå, nådeløse krefter, enten de heter tyngdekraft, snøstorm, kulde eller ulv. Eller kroppens utmattelse.
Den handler om enkeltindividets møte med seg selv og sin egen natur, og hvordan det risikerer å måtte kjempe; ikke bare mot den ytre naturen, men mot sin indre.
Mennesket selv som rå natur, etableres allerede i filmens åpningssekvens. Vi er på et oljeboringsfelt i Alaska. Det er kveld, baren er åpen. Folk drikker, slåss. John Ottway (Liam Neeson) beskriver stedet som et helvete ved verdens ende, bebodd av mennesker som ikke egner seg blant mennesker.
Ottway er ansatt av oljeselskapet for å jakte på ulv som kommer for nær feltet.
Samtidig jages han av minner fra et liv før tilværelsen i dette på alle måter iskalde ødet.
På vei hjem på fritørn, styrter flyet midt i ødemarken. En håndfull overlever, deriblant Ottway.
Oddsen for at de skal klare seg, er lav. De mangler mat, aner ikke hvor de er, har ingen kommunikasjonsverktøy, minimal villmarkserfaring, og farligst av alt: de er omringet av en flokk nærgående ulver.
Jaktmannen Ottway kjenner ulven, og tar styringen. Han blir den lille flokkens alfahann, så å si.
Spørsmålet er hvem som desimeres først og mest brutalt; ulveflokken som er i overlegent flertall og opererer på eget territorium, eller den lille flokken av menneskelige "inntrengere".
"The Grey" må havært et sant helvete å spille inn. Iskulden kommer nærmest ut av lerretet. Vinden uler om kapp med ulvene. Den lydlige realismen i ulvehylene skal jeg ikke gå god for. De virker – som ulvene – å være noe i overkant av og til. Men effekten er formidabel. Jeg satt med hjertet i halsen store deler av filmen.
Litt av ærenfor det har også Masanobu Takayanagis foto og kamerabruk. Ikke bare panorerer han landskapet i all sin iskalde skjønnhet og gru. Han lager av og til billedutsnitt som gjør at du automatisk flytter blikket mot bakgrunnen, skogbrynet, snøskavlen, steder det når som helst kan dukke opp en ulv. Slik skaper han en intens, paranoid uro, en svett årvåkenhet som får adrenalinet til å bruse.
Men her gis også plass til dybder og refleksjoner, som ofte er fraværende i spenningsfilm.
I en brutal og vakker scene i flyvraket sitter Ottway hos en fatalt skadet kollega, og snakker ham ømt inn i en verdig, fredfull død.
Senere skal han selv sitte desperat og rope mot en tom, hvit himmel på en Gud som på alle måter har forlatt ham.
En kveld rundt bålet føres en lengre samtale. De snakker om fedre, og om døtre. De diskuterer troen. En av dem erindrer sitt siste knull.
Samtalen er ettertenksom, ikke dypsindig. Den menneskeliggjør de noe rufsete mennene rundt bålet, uten nødvendigvis å gjøre hver og en av dem sympatisk. Den har en bemerkelsesverdig blanding av maskulinitet og intimitet, sårhet, angst og røff humor.
Enkelte mentale, drømmeaktige tilbakeblikk kan virke sentimentale og forstyrrende for filmens rytme og driv, men er nødvendige for å forstå Ottway.
Noen manøvre i spenning og plott står ikke helt til troende. Men de er lette å tolerere fordi filmen ellers treffer så presist med det den har satt seg fore: å være en spenningsfilm med både nerve, dybde og sjel.