Her er hun, Snehvit, revidert og modernisert. Skjønn og svarthåret, med jordbærmunn og glimt i øyet. Hun lar seg verken pille på nesen eller reddes av en prins. I yndige Lily Collins skikkelse tar hun sverdet i egne hender og slåss seg heltemodig frem til seier.
På tronen sitter Julia Roberts onde stemordronning og snubler i ordene ved synet av prinsens bare overkropp. Han, på sin side, forhekses av hennes trylledrikk, men blir, til hennes frustrasjon, ikke den amorøse frieren hun ville ha. Han blir en pesende, hvinende hundevalp som slikker løs på henne med hengiven tunge.
Visst er det mye å glede seg over i Tarsem Singhs omskrivning av brødrene Grimm. Regissøren er selv en hund etter overdådige kostymer, og boltrer seg uhemmet i sjangerens bokstavelig talt eventyrlige muligheter. Filmen er en fest for øyet.
Manusforfatterne sniker også inn noen politiske – og ganske korrekte – elementer, såpass tydelige at jeg nesten hører en strofe fra Internasjonalen klinge i bakgrunnen da dronningens sendebud reiser til byen for å kreve inn enda mer skatt fra disse jordens bundne treller.Dvergene har forlatt gruvene til fordel for røveri. Snehvit gjør dem til opprørere i Robin Hoodsk ånd.
På slottet gjennomgår den forfengelige dronningen en skjønnhetspleie med mer enn ett stikk til Botox og latterlige "terapi"-former.
Så langt, så godt. Men ikke godt nok, dessverre. Om aldri så ekkel, er ikke Julia Roberts dronning skremmende nok, ond nok. Hun sender Snøhvit til skogs; ja vel, men hun får det aldri til å gå kaldt ned over ryggen på meg. Tilsvarende, på den lyse siden: Humoren er frisk, den fremkaller lett humring dann og vann, men utnytter ikke materialet til fulle.
Det er som om Singh har brukt opp overskuddet på kostymelageret. Der er han helhjertet. Resten blir, med hederlige unntak, litt halvhjertet. Dvergenes personlighet har potensial, men tas ikke ordentlig ut. Den pene prinsen (Armie Hammer) reduseres til en veik, forvirret mannsling uten bukser. Fektescenene er så elendig koreografert at flyt og spenning forsvinner.
Synd. Med større kontraster, mer farlighet og sterkere vilje til å gå dypere inn i eventyrets mørke tematikk, kunne dette blitt en fabelaktig film. Nå er den bare fabelaktig å se på.