Et paradoks, før jeg drysser ut lovord om «The Hunger Games»: Suzanne Collins roman er en krass, satirisk kommentar til en underholdningsindustri som leker med unge menneskers liv. I boken er dette tatt ut i sin ytterste konsekvens. 24 ungdommer plukkes tilfeldig ut for å delta i de årlige Dødslekene (The Hunger Games). Vinneren er den som overlever.
Paradokset er at filmen gjør oss til åndeløse tilskuere av nøyaktig det den kritiserer. Det kjennes tidvis svært ubehagelig. Samtidig kjennes det helt riktig. Det er et ubehag vi skal og bør kjenne på.
Handlingen foregår i fremtidssamfunnet Panem. Hovedstaden Capitol lever rikt og fett på å suge ressursene ut av de 12 distriktene den totalitære staten består av.
Sporene tilbake til nazistenes propagandaapparat er like åpenbare som de mange parallellene til Romerriket.
Programlederne for TV-showet som overfører Dødslekene heter Caesar og Claudius – førstnevnte spilt med grim, satirisk presisjon av Stanley Tucci.
Dødslekene har form av en gladiatorkamp og innledes med et romersk opptog i hest og vogn.
Men historien pekerogså fremover. Det er også her den er på sitt skarpeste; i skildringen av hvordan fjernsynets virkelighetsshow kan brukes både som overvåking, for å gi folket om ikke brød, så sirkus, og for å holde befolkningen i age slik at de ikke gjør opprør.
Katniss Everdeenlever med sin mor og lillesøster i det fattige gruvesamfunnet 12. distrikt. Da søsteren plukkes ut som distriktets ene utsending til årets dødsleker, melder Katniss seg som frivillig for å spare henne.
Valget av Jennifer Lawrence som Katniss er intet mindre enn perfekt.
«The Hunger Games» er noe så sjeldent som en karakterdrevet science fiction, og som skuespiller har Lawrence nettopp tyngden og nyansene som trengs for å gi Katniss den nødvendige balansen mellom sårbarhet og styrke.
Skikkelsen og settingen gir assosiasjoner til og spiller tilbake på rollen hennes i "Winter's Bone". I hendene til Lawrence blir Katniss akkurat den heltinnen hun er ment å være. Kjølig besluttsom når hun er nødt, varmt omsorgsfull når hun kan, preget av en fascinerende blanding stoisk ro og lukket tilbakeholdenhet. Katniss' fremste egenskaper er kløkt og intelligens. Rettesnoren hennes i livet er etikk og solidaritet.
Kløkt er også et dekkende begrep for måten «The Hunger Games» forener action, samfunnskritikk og romantikk, og gir det et slående og velfungerende filmatisk uttrykk.
Den glimtvise skildringen av levekårene i distrikt 12 er isnende god. Klær, interiør og en grå fargepalett gir bilder som minner om fotografier fra 30-tallets depresjonstid. Opp mot dette settes Capitols dekadanse, i form av futuristiske interiører, bugnende matbord og barokt fargesprakende kostymer.
Filmen er også befriende fri for anmassende effekter og fiksfakserier. De effektene som er her, har en logisk, helhetlig funksjon i historien, og fungerer strålende visuelt.
Klokelig nok velger Gary Ross å tone ned så mye av Dødslekenes eksplisitte vold som mulig. Han gir oss nok til at grusomhetene klargjøres, men legger like mye vekt på de andre faremomentene spilloperatørene legger inn i den virtuelle skogen kampene utspiller seg i.
Mot sluttentar handlingen noen litt lettvinte snarveier. Selve slutten er så tilpasset de varslede oppfølgerne, at mye av den kritiske kraften fisler ut av filmen som enkeltstående verk. Det kjennes ganske utilfredsstillende, gitt intensiteten i de innledende rundene. Men det trigger også forventningene til de tre neste filmene.