«John Carter» baserer seg på Tarzan-skaper Edgar Rice Burroughs klassiske science-fictionfortellinger. Figuren John Carter ble skapt så tidlig som i 1911, den siste boken ble gitt ut posthumt i 1964, og hans eventyr på Barsoom (Mars) og forhold til prinsesse Dejah Toris var en sterk inspirasjonskilde for «Star Warsù-filmene.
"John Carter" er også Oscar-vinner Andrew Stantons («Oppdrag Nemo», «Wall-E») første spillefilm.
Stanton er trofast mot Burroughs tegneserieunivers, noe som – tross 3D-formatet og dataanimeringene – resulterer i en sjarmerende gammelmodig film. Fortellingen er et eventyrlig og ganske ko-ko oppkok av jordisk og planetær western, Indiana Jones, Supermann og tidlig science fiction, ispedd fekting og luftkamper, romantikk og bisarre skapninger og monstre.
Den gode, gamle striden mellom det onde og det gode står sentralt. Et uttalt antikrigsbudskap danner underlaget. Stanton smører det hele inn i et passe kitschy tegneserieunivers, strør fine doser humor over og topper det med en feiende flott og smart prinsesse Dejah Toris i Lynn Collins skikkelse.
Gleden ved «John Carter» ligger i detaljene, referansene, den filmatiske lekenheten.
Selv kjenner jeg det boble i meg ved synet av de ørsmå trekkene som gir individualitet og humanitet til de digre, toarmede marsboerne, frontet av Tars Tarkas (Willem Dafoe) og Sola (Samantha Morton). Pluss Woola; et tjukt, larveliknende vesen med lynets hastighet og hundens pesende trofasthet. For ikke å snakke om noen nyutklekkede, vrælende babymonstre – eller hva de nå er, og en gladiatorkamp mellom Carter og noe som ligner et ulykksalig resultat av en paring mellom hvite kjempekaniner og Spike Jones' "huttetuer".
Ikke alt er like elegant. Spesialeffektene er ikke av typen som får frem wow-et hos teknologisk bortskjemte. "Avatar" var atskillig lekrere visuelt, men den rotet seg jo bort i gravalvorlig new age-babbel.
Den slags styrer «John Carter» humørfylt unna, selv om vi også her finner likheter mellom marsboerne og amerikanske urinnvånere. Jf. blant annet det første møtet mellom Tars Tarkas og John Carter (Taylor Kitsch), der språklige misforståelser ender med at Carter får navnet Virginia.
«John Carter» er i det hele tatt en film som kaller mer på latteren enn innlevelsen. Som fortelling appellerer den mest til den storøyde 12-åringen noen av oss bærer inni seg. Og for alle som har den intakt, byr filmen på to eventyrlige timer.