Madonnas forsøk på å levendegjøre historien om kong Edward og Wallis Simpson, tråkker i fotefarene til "Kongens tale". Prins Albert ble kong George VI da broren Edward abdiserte for å gifte seg med den to ganger skilte amerikaneren. Albert dukker opp også her, utstyrt med en atskillig mindre sjarmerende kone enn den Helena Bonham-Carter skapte i Tom Hoopers Oscar-vinner.
For øvrig kjennes det nesten ufint å nevne Hoopers film i samme setning som Madonnas.
Popdronningen vever det skandaleombruste, rojale dramaet sammen med en nåtidshistorie fra Manhattan. Wally Winthorp (forbløffende flatt spilt av Abbie Cornish), er oppkalt etter og dypt fascinert av Wallis Simpson.
Rikt, men ulykkelig gift, vandrer hun henført og drømmende rundt på sin tidligere arbeidsplass, auksjonshuset Sotheby's, der en rekke av hertugen og hertuginnen av Windsors eiendeler står utstilt.
Madonna bruker disse gjenstandene ganske elegant for å skape overganger mellom Wallys nåtid og hertugparets historie og fortid.
Som kostymedrama kunne filmen også tatt pusten fra enhver med sans for mote og stil. Men Wallis' lekre haute-couture rekker knapt å fange øyet. Madonnas regi og Hagen Bogdanskis sveipende, urolige kamera tillater ikke et øyeblikks dveling ved detaljer. I stedet tar det en umotivert tur opp langs stammen på et tre, eller slår like umotivert over i svart/hvitt.
Hensikten er muligens å gi filmen en visuell eleganse, i tråd med all overklasseestetikken. Resultatet virker bare tilgjort og maniert.
"Han er besatt av henne," sies det et sted om Edwards forhold til Wallis. Men besettelsen formidles aldri. Ikke i ett eneste, dampende øyeblikk. Og her er vi ved filmens hovedproblem. Tross påstått pasjon, tross eksplisitt kvinnemishandling, Wallys stusslige nåtidsliv og Wallis' mascaratilklinte tårer, er filmen tømt for liv.
Som fortelling er den grunn, i holdning utillatelig naiv. Idet filmen slutter, vet jeg like lite om hvem disse menneskene var, som før den begynte.
James D'Arcys Edward er ikke bare oppsiktsvekkende usjarmerende og lite tiltrekkende, han overspilles også ad absurdum.
Andrea Riseborough kommer best fra det, skuespillermessig. Hun gir den i virkeligheten elegante, men kantete Wallis Simpson en mykhet som kanskje ikke er historisk korrekt, men som den ellers døde filmen trenger.
Det filmen absolutt ikke trenger, er en anakronistisk, førkrigs fyllescene der Wallis blotter strømpekanter og hofteholder mens hun vrikkende danser med en langlemmet, afrikansk dame – til tonene fra pønkebandet Pretty Vacant.