ûInto the White» har toforhistorier, eller inspirasjonskilder, om man vil. De henger sammen. Den ene kan du lese mer om i dagens Sideblikk. Den andre handler om dramaet som utspant seg på Strynefjell 27. april 1940, da et tysk bombefly ble skutt ned av et britisk jagerfly, som så måtte nødlande i fjellødet. Tre overlevende tyskere og to briter ble tvunget til å søke ly sammen i en hytte ved Grotli.
Manusforfatterne Ole Meldgaard, Dave Mango og Petter Næss dikter ganske fritt rundt hendelsen, som i virkeligheten varte kortere og artet seg noe annerledes enn fiksjonsversjonen. Bare en av de impliserte – Horst Schopis – har fått beholde sitt fulle og hele navn. De andre har fått endret for— eller etternavn. Briten Charles Davenport het i virkeligheten Richard Thomas Partridge.
Den slags er nerdestoff for historieinteresserte.
Det viktigste spørsmålet i denne sammenhengen er: Har filmskaperne greid å lage en velfungerende fortelling? Svaret er et ubetinget ja.
Historien begynneri et stort, øde landskap. Den hvite fjellheimen er åsted for det innledende dramaet; nedskytingen og kampen for å søke ly. Fjellheimen er uomtvistelig norsk. Samtidig er den et konkret og billedlig ingenmannsland, der grenser, sikt og avstandsopplevelse hviskes ut av snø og fokk.
Så, gradvis, beveger historien seg over i kammerspillet. De tre tyskerne som ankommer hytten. De to britene som dukker opp en stund senere. Fiendskapet som tjukner til under trange, kummerlige forhold preget av mangel på vann og ved. Kamp om makt og kamp om verdighet, skiftende konstellasjoner.
Og så, langsomt, fiendebildet som krakelerer. Menneskene og personlighetene som trer frem etter hvert som situasjonen krever stadig mer samarbeid.
Steven Spielbergs Oscar-nominerte «War Horse» er inne på det samme, i en sekvens der soldater fra hver sin side av første verdenskrigs skyttergraver møtes i ingenmannsland, og samarbeider for å redde hesten Joey.
Det er utvilsomt urettferdig å sammenligne en løsrevet sekvens i en to og en halv timer lang, episk film, med en film som utelukkende behandler temaet. Sammenligningen har likevel relevans, fordi den sier noe om tilnærmingen til stoffet. Der Spielberg pakker inn sin mulige krigskritikk i storslått kitsch og overflatisk sentimentalitet, bruker Næss en plankebu som minimalistisk åsted for en rolig dybdegransking av gruppedynamikk og individuelle bånd, uten store fakter eller jåleri, og med en dyp humanisme i bunn.
Samtidig er vivitne til ensemblespill av klasse, utført av skuespillere som perfekt fyller ut sine typer og figurer.
Tre konstellasjoner utvikler seg: først mellom den erklærte nazisten Joseph Schwartz (David Kross fra Oscar-vinneren «The Reader») og Robert Smith (Harry Potter-stjernen Rupert Grint) — nesevis arbeiderklassegutt fra Liverpool. Nederst på rangstigen, blir de hverandres hakkekyllinger.
Så mellom Smith og den fåmælte Strunk – spilt av Stig Henrik Hoff på en måte som ikke bare lever opp til rollenavnet, men også viser hvilken formidabel skuespiller Hoff er når han gis materiale å spille på.
Mest interessant er likevel det subtile samspillet mellom Schopis (Florian Lukas) og Charles Davenport (Lachlan Nieboer). Begge preget av sin militære grad og æreskodekser, begge med et forfinet overklassepreg. Luften mellom dem er stinn av en særegen blanding respekt, konkurranse og vennskapelig – muligens også erotisk – tiltrekning. Sistnevnte ligger som en knapt følbar, uforløst stemning i filmens siste halvdel, og skaper en fruktbar ladning, uten et øyeblikk å bli lummer.
«Into the White» er universell, og derfor aktuell. Filmen blir aldri sentimental, bare medrivende, stumdom også riktig vittig.