Hva i all verden får en ung, frisk romsdøl til å legge sin elsk på det — med all respekt - ganske aparte musikkuttrykket jodling?
Denne bergensproduserte dokumentaren gir et slags svar, men det er ikke entydig. Med store doser vestlandsk humor og ironi sås det attpåtil en ørliten tvil om hvorvidt Polkabjørn og Kleine Heine virkelig elsker jodling, om de mener alvor eller om alt bare er tull.
Det som imidlertid kommer klart frem, er jodlingens evne til å få frem det beste i folk: nemlig humøret og latteren. I hvert fall i de rette sammenhenger, og når publikum er vennlig innstilt.
Bjørn Tomren alias Polkabjørn og makkeren hans - trekkspilleren og sambygdingen Heine Bugge (Kleine Heine) - stundom assistert av tenoren Hallvar Djupvik - er et underlig, musikalsk fenomen.
Foruten å drive med musikk, leser Tomren filosofi og spiller biljard. Bugge studerer ved Griegakademiet. Begge har gjort bergensere av seg. Midt på 2000-tallet dukket de opp som troll av eske, og jodlet seg helt frem til posisjonen som oppvarmere for a-ha under avskjedsturneen i 2010. Dokumentaren bringer oss ikke bare nærmere dem og musikken deres.
Vi får også en nærmere presentasjon av hva jodling er, får møte noen av verdens fremste utøvere og eksperter, og tas med på en høyst uforutsigbar reise. Den går fra Bergen og Romsdal via steder som København, Paris og Austin, Texas til Humpelstrasse i München, der Polkabjørn håper å få møte sitt store idol, selveste jodlekongen Franzl Lang.
Ett av høydepunktene er deltakelsen på en regntung og forblåst musikalsk sommerfestival på Færøyene, med innlagt jodling på bestilling i private hjem.
Et annet er Bjørn Tomren på lederhosenbutikk i Tyskland.
Dokumentarens fremste fortrinn er likevel den skakke humoren til Polkabjørn og Kleine Heine, understreket av Finn Tokvams tørrvittige fortellerstemme. Innimellom fremstår filmen som en munter pastisj over mer selvhøytidelige portrettdokumentarer. Samtidig greier den å gi et seriøst og fascinerende innblikk i en krevende kunstform som — for noen - også er en lidenskap.
For en som ikke er helfrelst på den særegne, musikalske sjangeren, kan det underveis bli litt mye falsett og jodl-hi-ai-ei. Men underholdende er det, utvilsomt.