Jan Guillous spesialagent Carl Hamilton har med ujevne mellomrom dukket opp på lerretet, gestaltet av Stellan Skarsgård, Stefan Sauk og Peter Stormare.
Nå er det Mikael Persbrandts tur til å spille svensk overmenneske, en rolle han har lagt seg i selen for å fylle; fysisk og konkret.
Resultatet er en veldreid og velfungerende actionthriller uten andre overraskelser enn at Hamilton brutalt møter seg selv i døren, og viser at det finnes fliker av en sårbar menneskelighet der inne bak den kjølige masken og de svulmende musklene.
Og det skal sies; Persbrandt kler rollen usedvanlig godt, og utfører den med nøyaktig de nyansene denne utgaven fordrer. Opptreningen hos American Navy Seals i San Diego varte kanskje lenge nok. Noen actionscener er i overkant kluntete utført. Eller kanskje er de bare realistiske, men virker klossete fordi vi er så vant til sjangerens glatte, velkoreograferte slåsskamper.
Noen skurker er også i overkant og gjennomskuelig skurkete, enten de nå er iført hvit snipp eller kamuflasjeuniform.
Uansett: «Hamilton – I nasjonens tjeneste» er den typen actionthrillere der hovedpersonen beveger seg i raske klipp rundt på kloden; her Usbekistan, Somalia, Amman i Jordan – og Stockholm, så klart – mens åstedet markeres diskré på lerretets nedre kant.
Her er mange kalde blikk og varme våpen, men Kathrine Windfeld balanserer og kontrasterer testosteronnivået godt, både gjennom Hamiltons PLO-venninne Mouna, og via en pågående, høygravid, blond og vakkert blåøyd politietterforsker.
Tematikken er aktuell nok. Det dreier seg om svenske våpen på avveier, private sikkerhetsselskapers skitne spill og politisk korrupsjon.
Selv om filmen tøffer seg litt mye av og til, har Kathrine Windfeld levert fra seg en produksjon som ser bra ut, og en film som slår hardt nok fra seg til å underholde der og da.