ÅPNINGSSEKVENSEN sender tankene til Hisham Zamans prisbelønnede debutfilm «Bawke» — en kortfilm regissøren gir en liten hommage til ved å vise et glimt fra på en fjernsynsskjerm i Istanbul. I den henger far og sønn under l lastebiler på motorveier gjennom Europa.
I «Før snøen faller»vikles Siyar inn i klebeplast og senkes i en tankbil som bringer han over grensen fra Irak til Tyrkia.
Med sin klaustrofobiske realisme gir sekvensen et ubehagelig innblikk i metodene som brukes for å smugle flyktende mennesker over landegrensene.
Siyars reise starter i en kurdisk fjellandsby. Den går til Oslo via Istanbul, Hellas og Berlin. Men målet er ikke et bedre liv i et land der jobbene florerer, som menneskesmugleren så forlokkende fremstiller Norge. Siyars mål er å finne søsteren Nermin. Hun har rømt for å slippe unna tvangsekteskap, og for å kunne leve i et selvvalgt kjærlighetsforhold.
Dermed har hun brakt vanære over familien, og må drepes.
DRAPET PÅ svensk-kurdiske Fadime Sahindal i 2002, utløste en stor diskusjon rundt begrepet æresdrap, også i Norge.
Flere mente at det handlet om en universell, patriarkalsk vold mot kvinner, og at også etnisk norske menn begikk familierelaterte drap for å gjenopprette sin ære. Sosialantropolog Unni Wikan var blant dem som mente æresdrap var en egen type vold; verre enn volden vestlige kvinner utsettes for.
Å gradere vold og drap er ingen fruktbar øvelse, men på ett punkt kan det være verdt å låne øre til Wikan.
Hisham Zamanog Kjell Ola Dahls manus etablerer nemlig æresdrapet som en realitet i en autentisk og spesifikk setting, uten å forklare utgangspunktet - æresbegrepets grunnleggende bestanddeler, om du vil. Det gir filmen en viss åpenhet, og tvinger oss inn i et motsetningsfylt forhold til Siyan: Avsky for det uhyrlige i forsettet hans på den ene siden, sympati for den unge, uferdige og tradisjonelt formede gutten på den andre.
Samtidig etterlater det noen hull i Siyars historie, som svekker dynamikken i utviklingen hans.
HER ER DET Wikan kommer inn. Etter Fadime-drapet begynte hun å forske på æresbegrepet, og kan derfor peke konkret på noen av premissene. Som at norsk, engelsk og relaterte språk bare har ett ord for ære, mens det på blant annet kurdisk, tyrkisk, persisk, arabisk, urdu og dari eksisterer to ord med ulik betydning. Det ene er relatert til personlig integritet, gjestfrihet og mot. Det andre - namus på kurdisk og tyrkisk - omfatter både individ og kollektiv.
Hver person harsin namus. Sam-tidig har hver familie og klan en felles namus. Motstykket er ikke skam, men vanære. Hvis en person bringer gruppen i vanære, berøres alle i gruppen.
For ordens skyld: Wikan under- streker at æresdrap ikke er religiøst begrunnet, og forekommer blant jøder, kristne, muslimer, hinduer, sikher og ikke-troende. Her forklarersosialantropologen noe av det filmskaperne kunne brukt tid på å gå inn i for å skape større dybde og kompleksitet, både i filmen og i Siyar som hovedfigur.
I stedet legges mye i fanget på Evin, en ung, kurdisk jente han møter i Istanbul, der hun livnærer seg som skopusser, utkledd som gutt.
DET ER I VENNSKAPET med henne, etter hvert forelskelsen, at Siyars holdninger og forsett utfordres på et personlig og emosjonelt plan.
Slik sett føyer «Før snøen faller» seg inn i landeveisfilmens tradisjoner, der møter og hendelser underveis setter i gang en indre bevegelse hos hovedpersonen. Problemet er at omdreinings- punktet her er litt for lettvint og grunt, og derfor ikke helt troverdig. Selv om det får en viss påbygning av Evins egen historie, en historie som nok nedfeller seg i Siyars dannelsesreise.
Filmen lykkes i å vise hvordan æresbegrepet opprettholdes også utenfor landsbyen, i et moderne samfunn, der globaliseringen gjør verden så mye mindre at vi ikke lenger kan snakke om «dem» og «oss». Det er også her filmen henter sin brennbare aktualitet.
«Før snøen faller» er en på mange måter bevegende film. Både fordi tematikken i seg selv er voldsomt opprørende, og fordi den underveis viser glimt av fornedrelsen mennesker på flukt utsettes for, og desperasjonen de føler.
Det gjør dette til en - tross innvendingene - god og viktig film, laget med et brennende hjerte av en regissør som vil noe og mener noe, og som er modig nok til å gå inn i en brennbar tematikk.