Bøkene om bestevennene Karsten og Petra har kommet jevnt og trutt siden 1992. De er, med andre ord, svært populære, og inngikk i høytlesningen også hos oss den gangen det var aktuelt. Men de var ikke podens favorittlesning, akkurat. Han foretrakk Albert Åberg og Ludde, noe vi sant å si forsto.
Også for oss var de litt mer uforutsigbare Albert Åberg-bøkene, og Luddes påfunn og språklek, morsommere enn Karsten og Petra— bøkenes ganske trauste, belærende pedagogikk.
Jeg gikk derfor til filmen med en viss skepsis. Den ble til en viss grad gjort til skamme.
Ulike animasjonsteknikker tas i bruk både for å levendegjøre kosedyrene Frøken Kanin og Løveungen, og for å løfte de to femåringene over i fargerike fantasier. Det er godt tenkt og vellykket utført, og demper den belærende tonen atskillige hakk. De pedagogiske elementene henger fortsatt med, men regissør Arne Lindtner Næss og manusforfatter Line Fougner Grünfeld greier å integrere dem såpass diskré i fortellingen at de ikke blir fullt så påtrengende som i bøkene.
Med handling hentet fra flere bøker, kretser fortellingen rundt temaer som vennskap og uvennskap, mot, frykt og usikkerhet, det å ønske seg hund, opplevelsen av å være sviktet, og litt om døden. Alt vevd sammen i en helhet som har gjenkjennelsen som mål og kosedyrene som forsterkende elementer. Hverdagsrealismen ungene lever i er nesten like fargerik som fantasiverdenen de leker seg inn i. Det avspeiler et kanskje noe voksent syn på hvordan unger opplever tilværelsen, og resulterer i en litt sukkersøt koselighet som nesten blir i meste laget. Men det gjør også at Karsten og Petras verden blir et tydelig, trygt og varmt univers å gå inn i, særlig for barn uten mye kinoerfaring.
Det hjelper også at filmskaperne legger inn en skummel tildragelse med frøken Kanin i hovedrollen, slik at ungene i kinosalen får kjenne på litt sunn engstelse.