Finske Kaisa og norske Jacob møtes ved en tilfeldighet på ferie i Istanbul. De to tilbringer en berusende idyllisk dag sammen, men når Kaisa våkner opp morgenen etter, har Jacob reist tilbake til Oslo uten å etterlate seg så mye som et etternavn.
En tid senere flytter Kaisa til Oslo, og en dag møter hun Jacob på butikken. Selv om han virker annerledes og ikke kan huske henne, finner de to likevel tonen, og etter hvert makter Kaisa å gjenskape følelsen fra deres korte møte i Tyrkia.
Likhetene mellom «En som deg» og Joachim Triers «Reprise» er åpenbare, selv om dét i seg selv ikke utgjør noe vektig ankepunkt utover det at én av dem var først ute.
Begge filmene har Espen Klouman Høiner i en sentral rolle, begge skildrer livene til unge mennesker i den kultiverte middelklassen, og begge dreier seg rundt et irrasjonelt ønske om å gjenskape et idealisert kjærlighetsforhold utenfor dets opprinnelige sammenheng.
I «En som deg» presenteres denne impulsen med feminint fortegn: Kaisa fremstilles som en person som ikke egentlig ser andre mennesker, men anviser dem plasser i livet sitt uavhengig av hvorvidt de passer inn.
«En som deg»s største svakhet er at dens gjengivelse av småprat mellom mennesker rundt de tretti er så naturtro og presis at den ved flere anledninger bikker over i det trivielle. Filmen svekkes dessuten av bruk av musikk som er så insisterende sjarmerende og ektefølt at den ved flere anledninger kveler scener som i utgangspunktet kunne vært langt mer mangetydige og komplekse.
Imidlertid er filmens grunnleggende tema både interessant og tidvis elegant håndtert. Espen Kloumann Høiner gjør to gode roller, og ved hjelp av Pamela Tolas uransakelige ansikt – eller kanskje rettere sagt øyne – tegner Eirik Svensson et fascinerende portrett av en kvinne som tilsynelatende innlemmer mennesker i livet sitt etter samme prinsipp som en interiørdesigner velger ut møbler.