Gulabi betyr rosa. «Gulabi Gang» er en offisiell del av hundreårsmarkeringen for kvinners stemmerett. Og her er det virkelig snakk om kvinner som bruker sin stemme. Kledd i rosa sarier, utstyrt med stokker, uttrykker de et rasende opprør mot det patriarkalske, indiske samfunnet, der kvinner er mindre verdt enn hunder, og hverdagen består av trusler, vold og drap som knapt etterforskes av korrupte landsbyhøvdinger og politifolk.
Systemet rammer kvinnelige daliter — «kasteløse» - ekstra hardt.
Bak den stadig voksende bevegelsen - medlemstallet skal nå være oppe i 180.000 - står et fyrverkeri av en handlekraftig kvinne; Sampat Pal. Jeg opplevde henne live under kortfilmfestivalen i Grimstad, der filmen vant Gullstolen for beste norske dokumentar. Appellen hun holdt, glødet slik at man egentlig ikke behøvde kunne et ord indisk for å forstå alvoret.
Gulabi Gang er en grasrotbevegelse i ordets rette forstand. Men de følger ikke akkurat i Mahatma Gandhis fotspor. De nøler ikke med å ta stokkene i bruk. Menn som mishandler konene sine får regelrett pryl. Julingen svir trolig mer på den mannlige selvfølelsen enn på kroppen.
Men de stiller også til valg i landsbyråd, driver folkeopplysning, oppildner til kvinnelig stolthet og selvstendighet, og tar fryktløst affære hver gang en kvinne utsettes for urett.
Med drapet på en ung kvinne som dreiepunkt, følger filmen kampen Sampat Pal og hennes medsøstre fører for å få frem sannheten om hva som skjedde. Slik synliggjøres fenomenet brudebrenning, som ifølge en artikkel i Aftenposten Innsikt i mars i fjor, skjer i snitt én gang hver annen time i India. Gifte kvinner som på en eller annen måte ikke tilfredsstiller ektemann eller svigerfamilie, får parafin helt over seg og brennes i hjel. Drapet kamufleres som en kjøkkenulykke.
«Gulabi Gang» er en både brutal og vakker film, som også viser kvinnenes konflikt mellom nye tanker og lojalitet mot familiens æresbegreper og tradisjoner. Men først og fremst er den en uhyre viktig film. Høyaktuell i kjølvannet av voldtektssaken og de påfølgende protestaksjonene i Delhi, gir den ikke bare en nødvendig og uvurderlig innsikt i bakgrunnen, den drar oss med rett inn i hjertet av situasjonen.
Slik sett føyer filmen seg inn i tradisjonen etter Piraya Films tidligere, prisvinnende dokumentarer; «Yodok Stories», «Russian Lessions» og «Belarusian Waltz».