Før eller sidenmåtte det skje. Og nå er den altså her; den første spillefilmen med handling fra tsunamien i 2004. Ikke overraskende baserer den seg på en sann historie; skjebnedramaene som utspant seg denne romjulen rommer stoff til en hel hærskare filmer.
"The Impossible"bygger på beretningen til spanske Maria Belon, portrettert av Naomi Watts og gitt navnet Maria Bennett.
Sammen med ektemannen Henry (Ewan McGregor) og sønnene Lucas, Thomas og Simon, var hun på juleferie i strandparadiset Khao Lak da monsterbølgen skyllet inn over land.
SpanskeJuan Antonio Bayona huskes for den ikke spesielt skumle, men rett så interessante grøsseren "The Orphanage" fra 2008. Også denne gangen er regien tradisjonell, men effektiv.
Bayona får riktig nok mye drahjelp fra vår felles visshet om hva som skjedde. Den farger hvert bilde i filmens begynnelse, blander seg uunngåelig med våre egne erfaringer av å komme til et deilig feriested, full av forventninger, og lader den romantiske julefeiringen på stranden, de tente lyktene som sendes mot stjernehimmelen, synet av andre turister, med sorg.
Det som imponerer,er den autentiske gjengivelsen av bølgen, kraften i vannmassene og de enorme ødeleggelsene etterpå.
Og, ikke minst, av den angstfylte, kvelende følelsen hos dem som ble kastet rundt som hjelpeløse filledukker under vann, omgitt av potensielt dødbringende vrakgods.
Familien Bennettble, som så mange andre, revet bort fra hverandre av tsunamien.
Maria overlever, hardt skadet. Mirakuløst nok finner hun sin eldste sønn Lucas (Tom Holland) i vannmassene.
Men hva skjedde med de andre? Filmen følger deres hjerteskjærende leting gjennom et kaotisk katastrofeområde og på et overfylt sykehus, så tett på at lukten av blod, død og fortvilelse nærmest river i nesen.
Watts' spilli den krevende rollen er en kraftprestasjon. Men det er sannelig også unge Tom Hollands. Hennes drabelig kamp for å berge ham, og samspillet mellom dem, fyller filmens første halvdel og er dens sterkeste kort.
16 år gamle Holland spilte i musikaloppsetningen av "Billy Elliot" på Victoria Palace Theatre i London, og er definitivt et ansikt vi vil se mer til. Ryktene om Oscar svirrer allerede rundt både ham og Watts.
McGregor kommer litt i skyggen av de to, men kler og bærer rollen som familiefar på en tilbakeholden, men likevel glødende intens måte.
Temaet tatt i betraktning,er "The Impossible" en relativt nøktern film. Den skildrer en situasjon så dramatisk og ufattelig grusom at ytterligere drama ville vært uanstendig.
Vi får bilder nok til å begripe det nesten ubegripelige, men blir spart for unødige detaljer.
I stedet konsentrererfilmen seg om samholdet, det gjensidige ansvaret og omsorgen de katastrofeutsatte viste hverandre. Slik sett har den en moralsk oppbyggelig dimensjon som i et tradisjonelt Hollywood-drama fort kunne blitt klissent og sentimentalt.
Også her viser Bayona en slags nøkternhet. Jeg skriver "en slags", for han spiller utvilsomt på følelser som nærmer seg føleri. Greier man å stenge ute den påtrengende, overtydelige musikken, ser man at virkemidlene ellers er ganske lavmælte. Og realistiske, når man husker tilbake på hvordan man satt og gren over avisene og foran fjernsynet.
Tårene kommeruvegerlig her også. Det skulle bare mangle, hadde jeg nær sagt. Historien er sterk. Og tsunamien er et sår i vår kollektive hukommelse. Alle husker vi hvor vi var og hva vi gjorde da nyheten kom, da omfanget gikk opp for oss. Ufattelig mange ble berørt, direkte eller indirekte.
Bayona vet dette, og behandler historien pietetsfullt, med verdighet og respekt. Derfor spiller det også en mindre rolle at filmen som helhet er ganske konvensjonell.