I 2007 regidebuterte Julie Delpy med "2 Days in Paris". Der var kunstfotografen Marion (Delpy) en snartur i hjembyen sammen med sin amerikanske kjæreste Jack, og filmen var en oppvisning i kulturelt og språklig forvirrende samkvem med foreldrene hennes. Pluss pinlige møter med eks-kjærester.
"2 dager i New York" er skåret over samme lest.
Det er slutt mellom Marion og Jack, hun har daglig omsorg for deres tre år gamle sønn og bor nå sammen med Mingus (Chris Rock), som selv har en datter.
Denne gangen er det faren som kommer til New York (som enkemann nå), sammen med Marions like eksentriske søster og hennes kjæreste, en ganske ulekker franskmann som ikke bare er ekstremt høy på seg selv; han er også en av Marions mange eks-er.
Delpy står i en fransk filmtradisjon, men låner uhemmet fra Woody Allen, som jo på sin side er inspirert av europeisk film. Resultatet er en film der det spises en del, og prates, krangles og diskuteres uhorvelig mye, gjerne rundt matbordet. Også denne gangen står kultur— og språkforskjeller sentralt. Det handler om samtaler lost in translation og om å hanskes med en svigerfar med hang til erotisk snakk. Og så handler det selvsagt om å få samlivet til å overleve under såpass utfordrende forhold.
Godt utstyrt med vittige replikker og situasjoner er dette en ganske varm og sjarmerende film. Mye går så fort for seg at det blir rotete og masete. Samtidig bidrar nettopp det til filmens upretensiøse stil.
Som sist, har Julie Delpy skrevet manus og komponert musikken. Og har selskap av sin far Albert i rollen som Marions pappa.