«Var eg ein Gud ville eg skapa ei stillare verd. Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud ville eg skapa kjærleik og død, berre kjærleik og død.»
Ordene er Tor Jonssons , og faller inn i meg som et ekko av Hanekes film idet bildet på lerretet går i svart og rulletekstene begynner.
«Så vakkert det er, livet. Og så langt,» sier Anne. Hun har skjøvet bort middagstallerkenen og bedt ektemannen Georges hente de gamle fotoalbumene fra kammerset. Selv sitter hun i rullestol, lammet i høyre side etter et slag. Hun blar langsomt. Kamera flytter seg til over skulderen hennes, blir hennes blikk. Vi ser bilder av en småpike, en ungjente, en voksen kvinne. Vi ser Georges, som ung mann.
Scenen er en av flere som uunngåelig sender tankene til Rúnar Rúnarssons «Ildfjell», som gikk på kino i vår.
Geografisk, sosialt og mentalt er det mye som skiller Hannes – Rúnarssons nylig pensjonerte vaktmester og fisker i Reykjavik, og Georges – Hanekes langt eldre, parisiske musikklærer.
Filmenes tematikk, derimot, er nøyaktig den samme. Begge handler om ektemenn som får tilværelsen endret radikalt da konen rammes av slag. Mange scener er bemerkelsesverdig like. Begge filmene følger sykdommen og sorgens smertefulle utvikling, nådeløst og intimt, kompromissløst og brutalt.
Begge er usentimentale meditasjoner over livet, alderdommen og døden.
Men der «Ildfjell» er naturalistisk og nordisk ujålete, er «Amour» minimalistisk og sofistikert.
Ta for eksempel Hanekes åpningsscene, en nesten sønderrivende sekvens som følger resten av filmen som et avtrykk.
Eller elegansen i måten han introduserer George og Anne – mesterlig spilt av veteranene Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva: Et stillestående kamera mot en konsertsal som langsomt fylles opp. Vi får øye på dem, tilfeldig. Et eldre ektepar litt til venstre i bildet, småpratende.
Lett konversasjon etter konserten, solisten er Annes tidligere elev.
Trikketuren hjem. Vi hører ikke hva de sludrer om.
Slik trekker Haneke dem varsomt ut av de sosiale sammenhengene sykdommen om litt skal rive dem brutalt ut av. Selv om vi da – når entredøren slår igjen – bare aner, med en ødelagt lås som jærtegn, at den for Annes del skal forbli lukket.
Der slaget i «Ildfjell» rammet med umiddelbar og voldsom konsekvens, utvikler Annes sykdom seg langsomt. En hendelse ved frokostbordet. Annes spill levende ansikt og øyne, brått tømt for all glød, tomt stirrende, som nok et varsel om hva som ligger foran dem.
Deretter en mislykket operasjon. Et nytt slag. En langsom nedstigning til en stillere verden der musikken forsvinner – når Anne ikke lenger kan spille, vil hun heller ikke lytte. Kanskje fordi musikken minner henne på det hun har mistet.
Så; ordene som gradvis blir borte, til alt som er igjen er et gjennomborende smerterop.
Innenfor kammerspillets rammer , blir Anne og Georges leilighet en egen rollefigur i filmen. Romslig og elegant, med stuen dominert av flygelet og veggene dekket av bøker, preget av samme sobre patina som preger beboerne.
Tente lamper gir rom og møbler en varm lød.
Men i takt med Annes sykdom , skifter også leiligheten karakter. Forfallet trer tydeligere frem. Fuktskadene på veggene blir synligere, elegansen virker mer forloren og rommene trangere ettersom leiligheten mer og mer forvandles til en klaustrofobisk, lukket festning der ikke engang den nærmeste familien er velkommen.
Når sluttbildet toner inn, er stillheten total. Leiligheten er lys og luftig igjen. Stilfull, romslig og ren. Og med en tomhet som forteller alt om hvordan menneskene fyller rommene de bebor, og hva de etterlater seg når de er borte.