Det er torsdag morgen, og Simons tur til å hente skolemelken. Da han kommer til klasserommet, finner han læreren Martine død. Hun har begått selvmord.
Med barnets logikk, tar Simon på seg skylden. Martine visste jo at han skulle hente melken. Ergo ville hun at akkurat han skulle finne henne.
Ut over samtalene med psykolog, gjøres alt snakk om Martine og døden til et tabu.
Inn i dette traumatiserte skolelandskapet vandrer Bachir Lazhar. Flyktningen fra Algerie tilbyr seg å overta klassen. For en gangs skyld legger skolen byråkratiet til side og takker ja.
Lazhar har sin egen erfaring med sorg. Med ham som klasseforstander, blir skoletimene et miniatyrlaboratorium for gjensidig læring, der Lazar ser og trekker veksler på ungenes klokskap, og hans klokskap får en terapeutisk funksjon for barna.
«Den gode læreren» er en av disse filmene som ikke roper høyt – verken visuelt eller i måten den behandler tematikken – og som nettopp derfor blir så stor i sin evne til å være enkel og likevel lodde dypt.
Nøktern og naturalistisk i stilen, og fullstendig usentimentalt, sirkler Philippe Falardeau inn Lazhars skjebne, de skiftende stemningene i klassen, elevenes reaksjoner.
Måten han instruerer barna på, er helt ekstraordinær, og gir en følelse av å være til stede i et ordentlig klasserom, i en virkelig skolegård. Alle voksne spiller godt, men i denne filmen er barna de virkelige stjernene.
Philippe Falardeaus usedvanlige talent for å jobbe med barn, kom også til syne i «Det var ikke meg!» – som kom til Norge på DVD i 2010 – et nydelig portrett av en arrig liten outsider. Med sin lett burleske humor og stilsikre 60-tallskoloritt, var den ytre sett ganske annerledes enn «Den gode læreren». Men tematisk henger de i hop. Begge filmene er såre, ømme fortellinger om å vokse opp med livet i behold.