Ang Lees filmatisering av Yann Martels Booker-prisvinner kommer trolig til å dele publikum i to.
For det store flertallet vil den være en storslått, fargesprakende, eventyrlig feststund.
Andre – som meg – vil finne den særdeles vellaget og sjarmende, men også temmelig kitschy i støytene. Under det visuelt forførende festfyrverkeriet, ligger en ganske traust fortalt historie med få fortellertekniske overraskelser.
Likevel er det mye jeg liker ved filmen. Innimellom er den vittig. Her er stunder av ren magi.
Jeg liker skikkelsen Pi, eller Piscine Molitor Patel som han egentlig heter, oppkalt som han er etter et offentlig svømmebasseng i Paris.
Jeg liker den lavmælte historien om Pis oppvekst og familie, og måten han tar til seg Gud, omfavner de store religionene og setter dem sammen i noe som for ham blir en meningsfull helhet. «Tro er et hus med mange rom, og med tvil i hver etasje», som han sier.
Ikke minst liker jeg Pis ukuelighet, og måten han møter og går i dialog sin egen frykt, legemliggjort i den bengalske tigeren Richard Parker.
Via et skjebnens grufulle lune, havner de i samme livbåt etter et tragisk skipsforlis, og flyter rundt på Stillehavet i 227 dager.
Den dataanimerte tigeren er så dyktig laget at jeg kunne sverget på at den var levende. I noen svømmescener er den satt sammen av fire levende dyr. Men i det store og hele måtte hovedrolleinnehaver Suraj Sharma spille mot en såkalt green screen. Måten han gjør det på, viser til fulle den unge inderens talent.
Visuelt har filmen flere likhetstrekk med vår egen «Kon-Tiki».
Begge gjør en enorm himmel og et uendelig hav – fylt av truende så vel som fascinerende skapninger – til medvirkende skikkelser, samtidig som de danner tak og gulv for et mikrounivers i fri flyt mot uviss skjebne.
Sammenlignet med «Historien om Pi» er «Kon-Tiki» likevel rent ut minimalistisk både som metafor og i bruken av effekter.
Rønning og Sandberg herjer riktignok mer med haiene. Men der nordmennene nøyer seg med å la det klaske en og annen bevinget fisk på flåtedekket, sender Lee en nesten bibelsk storm med flygefisk inn over livbåten.
Fascinerende nok greier Lee også det Rønning og Sandberg ikke lyktes like godt med: Å skape et drivende psykologisk kammerdrama mellom aktørene på flåten. For all del. 200 kilo sulten tiger utgjør større fare enn en skeptisk kjøleskapsselger.
Men slik Lee lar hav og himmel flyte sammen til et gigantisk rom, gjør han samspillet mellom Pi og Richard Parker til en liknelse, en fortelling om frykt og overlevelsesinstinkter. Heldigvis faller han aldri for fristelsen til å menneskeliggjøre tigeren. Trass i navnet er den, hele veien, et villdyr.
Det vinner fortellingen på, slik Lee vinner på at han greier å gjøre det eventyrlige troverdig innenfor rammen av det fantastiske.
Han lykkes ikke like godt i mer realistiske sekvenser. Forliset gir meg samme opplevelse av kunstighet som «Titanic» ga. Har du noen gang beveget deg på et skip i storm, kan det fort slippe ut et foraktelig fnys eller smålig fnis ved synet av stillestående korridorer og en livbåt som ikke flyter bort for bølger og vind.
Men knapt er den litt knuslete tanken tenkt før Lee lager enda et hakeslepp-øyeblikk, i form av det trolske synet av villdyr drivende under vann og skipet som synker, lysende som et spøkelsesaktig havsdyr.
Ang Lee fyller filmen med et utall slike scener, noen uforglemmelige i sin glorethet, noen forbløffende, andre rent magiske. Selv kommer jeg aldri til å glemme et øylandskap nærmest dekket av mumlende surikater.
Scener som dette ville vært fabelaktige også i 2D, men får en distinkt dybde gjennom briljant 3D-bruk.