For undertegnedes del begynner varsellampene å lyse så fort jeg setter meg ned for å se en film og blir introdusert for en hovedperson som er … manusforfatter. Dette grepet er en garantist for platte og forutsigbare metakommentarer om både filmmediet og selve den konkrete filmen de fremsettes i, og «Barton Fink», «Bullets over Broadway» og «Adaptation» er blant de få unntakene som bekrefter regelen om at denne typen film alltid ender opp som ulidelig, selvtilfreds tullball.
I Martin McDonaghs «Seven Psychopaths» spiller Colin Farrel den alkoholiserte manusforfatteren Marty Faranan som, forutsigbart nok, arbeider med et manus ved navn … «Seven Psychopaths». Kompisen Billy Bickle (Sam Rockwell) gjør sitt beste både for å inspirere ham, men er også travelt opptatt med å kidnappe hunder på oppdrag for svindleren Hans Kieslowski (Christopher Walken), som forsøker å legge seg opp penger til konens kreftbehandling.
Sammen virrer de tre rundt i et solfylt Hollywood befolket av klisjeer fra ulike sjangerfilmer, hvorav ingen gjør noen større forsøk på å fremstå som troverdige, og kun et lite fåtall bestreber seg på å underholde.
På tross av alle disse irritasjonsmomentene starter «Seven Psychopaths» relativt bra. Innledningsvis fremstår den som en selvbevisst påkallelse av det glade 90-tallet da amerikanerne kappes om å etterligne David Mamet og Quentin Tarantinos ordrike og teatralske manus. Både Rockwell og Walken er dessuten severdige skuespillere, og i en snau time flyter filmen utelukkende på Rockwells karisma.
Men så sporer den av: Filmen vi ser smelter sammen med filmen-i-filmen; fiksjonen blir gjennomsiktig, og man slutter å bry seg om handlingen. Og ettersom det eneste som da gjenstår er de fundamentalt uinteressante metakommentarene er det ikke lenger noen grunn til å følge med i det hel tatt: Det eneste man greier å leve seg inn i er ens egen overveldende trang til å forlate kinosalen.