I 2006 kom «Lotte i Oppfinnerland» som et friskt pust, også fordi den ikke var dubbet på østlandske dialekter. I Lottes univers snakkes det i hovedsak bergensk, selv om både østlandsk og stavangersk dukker opp.
Oppfølgeren «Lotte og månesteinens hemmelighet» er like befriende, på alle vis.
På snurrig vis greier de estiske filmskaperne å lage en film som treffer de aller minste, og likevel er underholdende for voksne – uten dermed å fri til dem. Blottet for alt heseblesende hurlumhei og ståk som ofte rir amerikanske animasjoner, tilbyr den et overdådig, surrealistisk univers fullt av snodige kryp og tildragelser, og en fortelling like overdådig fullt av sidespor og omveier.
Kort fortalt handler historien om Lotte og onkel Kurts reise ut i verden for å finne ut mer om en mystisk stein som på mystisk vis blir gjenstand for stor oppmerksomhet fra flere hold.
Filmen gir plass til akkurat passe mengde skumlerier, men er først og fremst dryssefull av søte og/eller vittige detaljer. Som en overentusiastisk regnforsker og -samler. Den som ikke faller for ham, er ikke ordentlig bergenser.
Dessuten greier den fantasieggende animasjonen å skape dybder som nærmer seg det tredimensjonale, uten hjelp av 3D.
Sist, men aldeles ikke minst, byr Lotte på en skikkelig tøff og oppfinnsom jenteskikkelse, som til overmål er født inn i en familie der man er entusiastisk åpne for eventyr og utforskning.