Helter og myteskikkelser stuet sammen i samme film synes å være siste trend. I "The Avengers" møttes superheltene. "The Cabin in the Woods" veltet seg i all verdens skrekkfigurer. Det gjorde også animasjonsfilmen "Hotel Transylvania", i en mer uskyldig form.
Denne gangen yrer det av barnlige forestillingsfigurer.
Noen av dem er skapt ut fra amerikansk kontekst. Ole Lukkøye har lite til felles med vår lille Ole med paraplyen, eller Jon Blund. Her er han en Sandman, bestående av gyllen sand, eller gyllent sovestøv.
Hvor julenissen skriver seg fra, er vanskeligere å si. Han heter Nord og befinner seg på nordpolen, men snakker og ser ut som en russisk kosakk, og omgir seg med yetier.
Da er tannfeen mer gjenkjennelig. Påskeharen også, selv om han heter Harry.
Og så er det Jack Frost, hovedpersonen, han som bringer med seg vinter og kulde. Den unge gutten husker ikke fortiden sin, og strever med å forstå sin skjebne: at han er valgt av månen for å bistå de andre myteskikkelsene i deres egentlige oppdrag: Å vokte barns trygghet, håp og evne til undring. Selve barnetroen, altså; om ikke helt i religiøs forstand.
Og vokterne trengs. For inn på scenen kommer busemannen Pitch, med etternavn Black – en mørkets fyrste som sammen med sine med svarte hester sprer frykt og gir ungene mareritt.
Filmen er storslått og flott, full av fart og spenning, og med nesten i overkant mye glitter og stas innimellom. Men midt i sin litt pompøse høytidelighet, har den masse humor, og er søt uten å være klissete.
Trass i mye action, blir den heller aldri anmassende. Den tør å stå i det stille, vare og nedtonede. Riktig poetisk blir den aldri, men er ofte temmelig nær.
Et stort pluss også for måten den våger å konfrontere angsten, og å stå støtt i det skumle, farlige. Det gjør filmen i overkant skremmende for de aller minste – den frarådes for barn under syv år.
Dessuten er dubbingen gledelig forseggjort, stemmegitt av blant andre Ivar Nørve, Kåre Conradi, Fredrik S. Paasche og Bjørn Skagestad.