«Operasjon Argo» fyller de fleste kriteriene for en strålende underholdningsfilm. Nervepirrende spenning, topp skuespillere, lekker produksjonsdesign. Tett klipping. Stram regi. Samt et strålende manus som – pluss/minus en snarvei eller fem, nødvendige for dramaturgien skyld – baserer seg på en historie så fenomenal at selv den mest fantasifulle manusforfatter knapt hadde kommet på å snekre den sammen.
Derfor er det nesten oppsiktsvekkende at Hollywood, som attpåtil kan smykke seg med en smule heltestatus i historien, har latt den ligge siden Clinton friga saken i sin presidentperiode. Så får trøsten være at det ble film til slutt, og at den falt i Ben Afflecks hender da så skjedde. Affleck viste mer enn gode takter med debutfilmen «Gone Baby, Gone», fulgte fint opp med «The Town» og kan nå notere seg enda en solid opptur.
Vi befinner oss på tampen av 1979. I USA ligger den avgåtte sjahen av Persia for døden. I Teheran krever rasende revolusjonære å få ham utlevert. De stormer den amerikanske ambassaden. 52 amerikanere tas som gisler. Seks unnslipper, og søker ly hjemme hos den canadiske ambassadøren.
Der er det ikke trygt for dem å bli.
Inn på banen kommer CIA-ekspert Tony Mendez. Av alle dumme forslag til hvordan de kan komme seg ut, kommer han opp med den beste dumme ideen. I nært samarbeid med Canada, og ved hjelp av en Oscar-belønnet Hollywoodsminkør (John Goodman) og en regissør (Alan Arkin), utstyres de seks med canadiske pass og en dekkhistorie der de som filmcrew leter etter lokasjon til en sci fi-film, kategori b.
Filmatisk og fortellerteknisk er «Operasjon Argo» langt mindre original enn historien den forteller. Filmen følger et treakters standardformular, og ruller av gårde etter devisen ◄ikke spør, bare bli med på heisaturen».
Men det er helt greit, så lenge det er snakk om en heisatur jeg definitivt vil være med på. Kanskje må jeg tilbake til "Hurt Locker" i 2008 for å huske sist en film holdt meg svett og klam ytterst på stolsetet. Affleck greier det fra første sekund, uten en eneste bombe, kun takk være stram regi, tett fortellerglede og konsentrasjon om historien mer enn effektene. Pluss utsøkt sans for detaljer. Ofte er det de små tingene som krafser i magen. Den akk så velkjente, men likevel enerverende telefonen som kimer og kimer, og som ingen tar. Forsinkelsen skapt av en rusten girkasse.
Også produksjonsmessig er djevelen i detaljene. Scenografisk er alt på plass. Affleck forsterker det tidstypiske ved å filme på ordinært vis, dele bildene og blåse dem opp for å få dem enda mer kornete. Enkelte kontorscener sender tankene til "Alle presidentens menn". Ikke tilfeldig, viser det seg; Affleck kopierte kamerabevegelsene og stemningen derfra.
Stort sett styrer filmen unna den sedvanlige heltefortellingen så vel som det sedvanlige svart/hvite fiendebildet. En del av scenene fra Teheran kan kritiseres for å bygge oppunder klisjebilder av Midtøstens rasende folkemengder. Men en slik kritikk underslår situasjonen i landet i 1979/80. Filmen skifter stemning når den forflytter seg til den amerikanske maktens korridorer. Måten manglende realitetsorientering og faktakunnskap fremføres på gir filmen en snev av satire, og sender tankene til en annen film – «Wag the Dog» (1997). Også der var Hollywood inne i bildet.
Men strengt tatt er det Canada vi burde rope hurra for, og ambassadør Ken Taylor og hans kone Pat. Operasjonen fikk navnet The Canadian Caper – det canadiske krumspringet – og hadde ikke vært mulig uten deres medvirkning.
De 52 gislene i ambassaden ble for øvrig sluppet fri etter 444 dager. Men den historien var litt mindre spektakulær.