«Hva er penger?» spør han.
«Begynnelsen og slutten på alt. Kjærlighet, hat, sjalusi, sorg, hevn. Død,» svarer hun.
Han er Kang-Do, en lånehai som utøver sitt yrke uten nåde og snev av menneskelighet og medfølelse. Låntakerne får hendene kappet av. Bein knuses. Alt for å innløse forsikringspenger som knapt dekker gjelden som vokser i hurtigtogsfart.
Hun er Mi-Son , en mystisk, middelaldrende kvinne som brått dukker opp og hevder å være hans mor. Hun forlot ham da han ble født, sier hun. Nå vil hun ha tilgivelse. Yte ham omsorg.
Kang-Do møter henne med samme fornedrende brutalitet som han behandler gjeldsslavene med. Men slik skyskraperne og forretningsbyggene gradvis rykker nærmere randsonen Kang-Do opererer i – et saneringsstrøk bestående av små verksteder – trekkes han gradvis inn i rollen som sønn. For første gang i livet opplever han tilknytning.
Oppsummeringen høres langt mer tilforlatelig enn filmen faktisk er.
«Pietá» er både intens og ekstremt brutal, trass i at ytterst lite av volden vises eksplisitt. Nettopp det at man ikke ser hva som skjer, bare hører, og veldig godt vet, gjør den innimellom nesten uutholdelig.
Samtidig har filmen en merkverdig, nesten poetisk skjønnhet.
Med bedre tid og en påsynskopi, kunne man blant annet studert Ki-duk Kims fargebruk. Innslagene av rødt – blodets og farens farge; i slakteavfallet på badegulvet, Mi-Sons skjørt, lampelyset på det ene verkstedet og gulvteppet i en av de emosjonelt sett mest brutale overgrepsscenene. Og, ikke minst, i avslutningssekvensen.
Kim finner også en slags skjønnhet i de kondemneringstruete bygningene, jernvarene og metallskrotet som flyter rundt i smugene, et skrot som både betegner stedets særegenhet – som snart skal forsvinne for den "rene" moderniteten – og blir et bilde på forfall og oppløsning.
Like interessant er vekslingen mellom ekstreme nærbilder og oversiktsbilder. Byen, sett fra avsatsen i et halvferdig betongbygg. Gaten, sett fra vinduet i leiligheten. Og igjen, ikke minst, avslutningssekvensen, som begynner tett inntil helt nede på bakkenivå, for gradvis å vide seg ut til et større og større hele.
Filmen har omtrent samme struktur. Mens den i begynnelsen befinner seg ekstremt tett på personen Kang-Do og virksomheten hans, vider bildet seg gradvis ut, for å åpne for noe annet og mye, mye større.
Gjennom atten filmer siden debuten i 1996, har Kim tatt for seg en lang rekke aktuelle så vel som essensielle temaer. Plastisk kirurgi, krigens konsekvenser, kjærlighet, prostitusjon og religion. Og nå altså: kapitalismens brutalitet.
I 2002 viste BIFF og Cinemateket alle hans til da syv filmer. Siden fikk vi "Bin-jip – tomme hus" og "Time".
Tilsynelatende befinner «Pietá» seg milevidt fra «Vår, sommer, høst, vinter ... og vår», som skaffet Kim et stort og kresent norsk publikum da den kom i 2002. Vakker og meditativ var den som balsam for sjelen i sin fremvisning av årstidenes gang rundt et knøttlite buddhistisk kloster, flytende på en sjø i et fredfullt, øde fjellandskap.
«Pietá» er alt annet enn balsam for sjelen, urovekkende som den er, av og til nesten kvalmende. Samtidig har den en intens, filmatisk kraft.
Tematisk er de derimot beslektet. Begge handler om modernitetens konsekvenser, men «Pietá» er atskillig mer uttalt og brutal i sin kritikk av kapitalismen. Som sådan, og i skildringen av gjeldsslaveriets konsekvenser, er den også høyaktuell, på et metaforisk plan.
Begge filmene tar også opp spørsmål rundt nåde og soning av synd. Eller karma, for å holde seg i den buddhistiske tradisjonen.
I «Pietá» ligger likevel kristendommen nærmere.
Tittelen viser til Michelangelos vakre skulptur av jomfru Maria med den døde Jesus i armene.
Et rødt, lysende kors er en del av utsikten fra Kang-Dos leilighet. Det er også påskriften «Halleluja til evig tid». Malt på en vegg kan den leses på flere måter. Som et febrilt religiøst utbrudd, som et gledesutbrudd over den voksende kapitalismen, eller som ren, ram ironi.