Dette er ikke den første franske filmen som handler om kokker og mat, og ikke den beste. Som komedie er den ikke mer enn måtelig morsom. Fransk komikk er gjerne en litt sær sak; ofte stiv og litt gammelmodig og keitet.
Hovedrolleinnehaver Michaël Youn mangler dessuten noen desiliter sjarm, noe sminkøren synes å kompensere for ved utstrakt bruk av brunkrem. Men filmen har sine vittige øyeblikk, og det den mangler av gapskratt og subtilitet, tar den igjen i sjarm og gastronomiske fristelser. Noe som i seg selv gjør den severdig for alle matglade.
Kokken Jacky Bonnet er i knipe. Konen er høygravid. Han står uten arbeid etter å ha krasjet gourmetmenyen i møte med folkedypets smak. Også i Frankrike foretrekker noen å dynke entrecôten i ketchup.
Så vil tilfeldighetene at Bonnet støter borti sitt store forbilde. Alexandre Lagarde kan skilte med tre stjerner i Michelin-guiden. Men også han er frustrert. Restaurantens administrerende direktør vil bytte ut hans klassiske kokekunst med moderne, molekylær gastronomi. Lagarde kan bare sies opp dersom han mister en stjerne. Deri ligger direktørens håp, og de to kokkenes utfordring.
Filmen går i fornøyelig klinsj med kulinarisk jåleri, og sparker særlig spanjolene på leggen. Under ledelse av innovatører som El Bullis Ferran Adrià, har de utviklet en kokekunst der smak ikke nødvendigvis rimer med utseende. Som iskrem med gåseleversmak, og flytende ravioli. En trend som fikk det til å gå varmt under mange franske kokkehatter.
«Mesterkokken» slår et uhøytidelig slag for et klassisk kjøkken der selv en kvast rosmarin kan ødelegge tradisjonen. Som et apropos: Kunsten å «koke» mat i flytende nitrogen, altså på — 200 grader, skal snart være passé. Nå er det visstnok ultralyd som gjelder.