«Snabba Cash 2» starter noen år etter forløperen sluttet: Igjen møter vi et knippe menn med bånd til den jugoslaviske mafiaen i Stockholms underverden, og igjen befinner de seg i situasjoner hvor de satser alt på å begå ulovlige handlinger for å skaffe seg tittelens raske penger.
Moralfilosofienlevnes liten tid i denne filmen, og kun hos én av rollefigurene tilbys publikum grunnlag for sympati. Hos de resterende hviler innlevelsespotensialet på den vedtatte sannheten om at det er ethvert menneskes rett å kjempe seg frem til makt og rikdom med alle nødvendige midler, som ureflekterte menn har klamret seg til siden Brian DePalmas «Scarface».
Hvis filmen skalkunne sies å ha noen gjennomgripende tematikk, er det at denne hensynsløse og egoistiske impulsen som driver rollefigurene til å begå farlige, uoverveide handlinger, til syvende og sist også umuliggjør enhver form for samhold dem imellom.
Dette er en gjenganger i gangsterfilmer, men «Snabba Cash 2» er en film hvor alle løfter og troskapsbånd brytes med en systematikk som er imponerende konsekvent.
Stilmessighar regissør Babak Najafi satt seg fore å mane frem en kledelig skitten realisme ved bruk av et par uventede virkemidler. Bildene er jevnt over holdt i kjølige toner, og som i så mange andre lignende filmer er det blod, svette og våpen overalt. Men med jevne mellomrom komponerer Najafi også montasjesekvenser hvor det er som om rollefigurenes liv griper direkte inn i hverandre — på tross av at de befinner seg på vidt forskjellige steder. En person kan snu seg på gaten og tilsynelatende stirre på hendelser som foregår et helt annet sted, og blod som spruter i én scene kan flyte over i en annen. Disse grepene er noe mer enn finurlige overganger; de skaper en følelse av et undergangsdømt skjebnefellesskap som på sett og vis legitimerer hovedpersonenes samvittighetsløse kamp mot det livet de er blitt tildelt.
Samtlige skuespillerei «Snabba Cash 2» gjør de siste årenes norske kriminalfilmer til skamme.
Særlig gjør Joel Kinnaman - som de siste årene nærmest egenhendig har gjort den amerikanske versjonen av «Forbrytelsen» verdt å se - en god jobb. Hans rollefigur JW er den eneste av rollefigurene som øyner noen mulighet til å legge sin kriminelle karriere bak seg, og dermed den av personene som allmennpublikummet vil ha lettest for å identifisere seg med.
«Snabba Cash 2» er andre del i det som er planlagt å bli en trilogi - og det merkes. Slutten er så åpen at det blir underlig i det hele tatt å omtale den som en slutt: I likhet med Andrew Dominiks kinoaktuelle "Killing Them Softly", er "Snabba Cash 2" preget av et solid – tidvis strålende – filmhåndverk som ikke kommer til sin rett innenfor rammene av en frittstående spillefilm.
Karakterportrettene er åpenbart skrevet med tanke på langsiktig utvikling over flere filmer, på en måte som gjør det naturlig å trekke paralleller til Nicolas Winding Refns «Pusher»-trilogi. «Snabba Cash 2» fremstår imidlertid som langt mindre frittstående enn «Pusher 2» - den er ikke en film så mye som den er andre akt i en større fortelling.
Innvendingenetil tross, må det understrekes at det meste som gjøres i «Snabba Cash 2» gjøres veldig bra, og at alle de mest tungtveiende forbeholdene stammer fra usikkerheten om hvorvidt tredje og siste film vil bli en verdig avslutning på sagaen. Optimister rådes i så måte til å begi seg til kinoene.