81 og 83 år gamle er Paolo og Vittorio Taviani italiensk films grand old men, hederskront med årets Gullbjørn i Berlin for «Cæsar må dø!».
Solid plassert i europeisk filmtradisjon, og samtidig i et fruktbart skjæringspunkt mellom drama og dokumentar, er dette en rammemessig enkel og innholdsmessig komplisert film.
Den følger en gruppe fanger i sikkerhetsanstalten Rebibba mens de øver inn Shakespeares "Julius Cæsar". Fangene soner årelange straffer, noen av dem livstidsdom, for narkotikaforbrytelser, drap eller mafiavirksomhet.
Allerede her er vi ved det vi kan kalle bunnen på den lagkaken av refleksjoner som utgjør filmens helhet. Shakespeares skuespill handler om maktkamp og svik. Det er dynamikker man finner igjen både i fengselets indre strukturer og i italiensk politikk – historisk så vel som i dag – et aspekt Taviani-brødrene lar ligge som en resonans for det mer åpenbare dramaet.
De aldrende, men særdeles energiske brødrene fulgte prøvene i fengselet gjennom seks måneder. Som personligheter utgjør fangene et formidabelt rollegalleri i seg selv.
Skuespillerprestasjonene imponerer. Mens rollene i Shakespeare-stykket spilles ut med innlevelse, er det noe keitet, kunstig og teatralt over måten de "spiller" seg selv på. Resultatet er en nesten brechtsk fremmedgjøringseffekt, som samtidig, på subtilt vis, visker ut skillet mellom roller og personligheter. Som tilskuer glemmer jeg innimellom at det jeg ser på er innøvelsen av et teaterstykke. Som personer glir fangene ut av fangerollen og inn i rollen som skuespillere. De stiller de samme spørsmålene som jeg antar alle skuespillere baler med: Hvordan formidle et verk, med dets replikker, emosjoner og nyanser, slik at det når frem til publikum?
Via Simone Zampagnis sobre kamera gjøres prøveperioden, med fengselets celler, korridorer og lufterom, til et drama i dramaet.
Underveis griper Shakespeares tekst inn i fangenes virkelighet, og berører og gjenspeiler deres egne følelser, erfaringer og relasjoner. Slik blir prøveperioden tidvis et mer ektefølt drama enn scenefremførelsen filmen åpner og slutter med. Samtidig reflekteres kunstens store paradoks: at den både er frigjørende og fengslende, i dette tilfellet i dobbelt forstand. Når applausen i salen og jubelen på scenen har lagt seg, går skuespillerne tilbake til rollene som fanger. Scenelyset slukkes og celledørene låses bak fanger enda mer bevisste på sin innesperrethet.