Det greie med «Asterix og Obelix»-serien, er at man vet hva man får. Så kan man diskutere i det vide og brede hvorvidt det i utgangspunktet var noen god idé å lage spillefilm av Goscinny og Uderzos univers. Jeg er i tvil, først og fremst fordi det krever finesse å få denne typen tegneseriehumor til å fungere på lerretet. Dernest fordi de norske versjonene blir så korny med den usynkrone dubbingen.
Regissør Laurent Tirart har åpenbart en snev av finessen som skal til. Fordi han ikke måker på med slapstick, blir øyeblikkene der romerne fyker veggimellom desto finere. Visuelt bruker han også det engelske landskapet for alt det er verdt.
Dette er film nummer fire. Cæsar er i ferd med å erobre Storbritannia. Britene sliter på forsvarsfronten. Så da dronning Reine Cordelia (Catherine Deneuve) får nyss om våre venner gallernes motstandskraft, sender hun den strengt korrekte Nutildax av gårde over kanalen for å be om hjelp.
Resten er en salig miks av romantiske forviklinger (for Obelix sin del), forviklinger rundt tønnen med styrkedrikk (og mange tønner vin), en illegalt innvandret inder med britenes kommende nasjonalskatt i bagasjen, og en haug forslåtte romerske soldater. Pluss en flokk fryktløse (og stupide) norske vikinger, i vesterled for å hjelpe ... Cæsar.
Historien har sine øyeblikk av vidd og sjarm, særlig i fremstillingen av nasjonale særegenheter. Selv falt jeg for seansen der en viking tvangslæres britisk skikk og bruk. Jeg liker også Fabrice Luchinis Cæcar. Hvor mye av den typen humor ungene får med seg, er derimot et åpent spørsmål.
Likevel fremkaller filmen sjelden den helt store latteren. Til det er den jevnt over for masete og platt, noe som forsterkes av den norske dubbingen. Til tross for solide navn, virker den frenetisk og uinspirert.