«Gypsy» er umulig å se uten å sammenligne med Emir Kusturicas «I sigøynernes tid». Selv om «Hamlet» ligger nærmere. Filmen er en nyskrivning av Shakespeares drama, med den danske prinsen omskrevet til en ung romgutt ved navn Adam, bosatt i en rufsete landsby i Slovakia.
Adams far dør i en ulykke; gutten mistenker at han ble drept, og av hvem. Moren gifter seg med farens bror; landsbyens mektige leder, Zigo.
Adam er en ærlig sjel som ønsker seg utdannelse og vanlig arbeid. Kuet av onkelen tvinges han til småkriminalitet som får store konsekvenser.
Adams traurige tilværelse lyses opp av kjærligheten til Julka, en jente han synes villig til å bære på ryggen gjennom livet.
Selv om farens spøkelse dukker opp som veileder for Adam, mangler «Gypsy» skjønnheten og den magiske realismen (og Goran Bregovics musikk) som løftet Kusturicas film til de store høyder.
Martin Suliks stil er nyrealistisk, og ærendet hans et ganske annet enn Kusturicas. Filmen bryter i liten grad med stereotypiene rundt romfolket; her stjeles og trikses og fikses over en lav sko, jenter giftes bort for å skaffe familien penger, og folk er generelt fiendtlig innstilt til «de hvite», som Zigo så foraktelig kaller dem som ikke er rom. Sulik viser imidlertid årsakene til forakten, og det på en måte som gjør den mer enn forståelig.
Som farens spøkelse sier det: – En rom kan bare leve som et menneske her hvis han slutter å være rom.
«Gypsy» er på en underlig måte både energisk og yrende full av liv, og litt dramaturgisk tung på labben. Den har sine øyeblikk av velkommen, surrealistisk humor. Men mest av alt gir den et nødvendig, men dypt deprimerende innblikk i en europeisk tragedie.