På skremmende vis forteller denne filmen hvordan helt alminnelige, unge gutter fra Casablancas slumstrøk under de «rette» omstendigheter og i de «rette» hender omskapes til islamistiske martyrer, som ofrer egne og mange uskyldige menneskers liv for Saken. Begivenhetene den kulminerer med, er en av flere selvmordsaksjoner som fant sted i Casablanca våren 2003. Men filmen har likevel fiksjonskarakter, uten preg av dokumentar.
De sosiale forholdene legger i noen grad til rette for det som skal skje. Da vi sommeren 1994 møter de sentrale personene, først og fremst to brødre og en kamerat, er det på fotballbanen. Litt omstendelig etableres miljøet, det ytre og det hjemlige, der fattigdom, arbeidsløshet, småkriminalitet og utsiktsløshet er det som venter guttene. En av brødrene får en fengselsstraff på to år, og tøffingen kommer ut igjen som en mild, overbevist fundamentalist.
Et drap i selvforsvar tvinger to gutter til å søke hjelp hos den nyomvendte og hans folk. Det blir også innledningen til en lengre, religiøs manipulasjons— og hjernevaskprosess, som gradvis omskaper guttene til jihadister og forbereder dem på udåden og den påfølgende herligheten i paradis.
Noe av filmens styrke er at den verken romantiserer eller fordømmer, men bare viser frem en prosess som dessverre ikke er enestående, og som hyppig har sitt utspring og sete i en moské. Denne nøkternheten understreker «det normale» i det som skjer, viser at «omvendelsen» og det påfølgende ikke er spesielt dramatisk – selv om tvilen melder seg hos et par av de unge mennene idet alvoret i sin fulle gru går opp for dem.
Det disse ungdommene utsettes for og det de gjør i denne viktige filmen, virker på en måte så enkelt. Men så er det vel også slik at hvis du ingenting har, ikke engang en fremtid, har du heller ikke noe å tape.