«Facing Mirrors» er Negar Azarbayjanis første spillefilm – en modig film om transseksualitet i en muslimsk verden.
Vi treffer Rana og Adineh, to vidt forskjellige iranske kvinner som blir tvunget til å bli kjent med hverandre. Rana representerer den tradisjonelle muslimske kvinnen, mens Adineh skildrer en helt ny karakter innen iransk film, nemlig den transseksuelle Eddie. Rana og Eddie kommer fra ulike bakgrunner, men etter en serie hendelser knyttes deres liv sammen, og det hele utvikles til et vennskap basert på gjensidig respekt for hverandres styrke.
«Facing Mirrors» er en viktig film. Den skildrer et tabulagt tema fra et allerede konservativt land. Filmen har samlet inn en rekke med priser på ulike filmfestivaler verden over, men som Azarbayjani har uttalt selv vil den nok aldri motta den samme positive responsen i sitt eget hjemland. Jeg kunne ønske at "Facing Mirros"var enda mer brutal og ærlig, men hvis en tar filmen for det den er og hvor den kommer fra, kan en ikke gjøre annet enn å se på dette som en viktig milepæl for iransk filmhistorie.
Azarbayjanis historie er svært interessant å se fra et vestlig perspektiv, og jeg vil si at den ikke bare er forbeholdt et publikum med muslimsk bakgrunn. Uansett hvor vi kommer fra må vi i likhet med Rana og Eddie en dag møte oss selv i speilet.
«Facing Mirrors» er en vakker film som er både inspirerende og utdannende. Skuespillerne bringer karakterene til live, og det er vanskelig å ikke føle sympati og ha et sterkt ønske for at de en dag skal finne lykken. Historien er rå og sår, det har ikke blitt gjort et forsøk på å pynte på sannheten. Det du ser gjør vondt, men det er en smerte som absolutt er nødvendig å formidle i en slik historie. Sannheten skal være hard og brutal, og jeg ser på det som et privilegium at Azarbayjani har gitt oss muligheten til å nå ny innsikt i et samfunn vi gjerne ikke vet så mye om.