Alike bor i Brooklyn med lillesøster, politimann-pappa og strengt religiøs mamma.
Hver dag, på vei til og fra skolen, skifter den begavede, skoleflinke jenten fra baseballcaps og romslige T-skjorter til øredobber og trøyer med glitter.
Om kvelden vanker hun på lesbeklubber med bestevenninnen Laura. De er ikke kjærester. Alike er 17 år og ukysset. Hun har akseptert sin identitet og legning, men sliter med å komme ut av skapet overfor den strikse, fordømmende moren og den unnvikende faren. De aner tegningen, men fornekter den til dels, og håper hun vokser det av seg, eller skylder på hverandre.
Som ungdomsfilm er dette en relativt enkel, rett frem historie om å modnes til man kan stå opp for den man er, og velge sin egen vei.
Skuespillet er variabelt – de unge jentene spiller best, av og til betakende. Homofobien i familien og nærmiljøet skildres i nærmest tablåliknende scener som i sin form får dem til å virke litt utstuderte og på kanten av det karikerte. Men de er, dessverre, realistiske nok. Samtidig inneholder filmen både vidd, sårhet og varme, og mye å kjenne seg igjen i for alle som av en eller annen grunn har vært i dyp konflikt med foreldrene sine. Eller opplevd sitt første svik.
Som kunstnerisk stykke er filmen uferdig, men lovende. Den scorer imidlertid sterkt i budskap og nødvendighet.