Med sin første svenske film på drøyt 25 år, viser Lasse Hallström sin fornemmelse for snø. Det er som om han har lengtet etter både snøens visuelle tekstur og dette særegne, kalde, grå, nordiske lyset som ofte preger skandinavisk film og svensk film især. Så han fyller lerretet med det, og lar det kontrasteres av det gylne innendørslyset vi nordboere varmer oss på, særlig rundt juletider, som handlingen er lagt til.
Slik settes stemningen, ikke bare for en genuint svensk film, men også for en filmfortelling som prøver å bevege seg inn i sinnets grå irrganger. Her lykkes ikke Hallström like godt.
«Hypnotisøren» baserer seg på suksessboken med samme navn, ført i pennen av forfatterparet Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril under pseudonymet Lars Kepler. En drøyt 500 siders roman kokt ned til to timers film. Uten å ha lest forelegget, aner det meg at mye har gått tapt i oversettelsen. Det rammer særlig den psykologiske dybden hos gjerningspersonen, og filmen som thriller.
Når så er sagt: Kriminaletterforsker Joona Linna er en krimfigur etter mitt hjerte. Særlig slik han spilles ut av Tobias Zilliacus. Uten fakter, med engasjert intensitet, får han frem en på samme tid iherdig etterforsker og ganske ensom sjel, vennlig og snill, men så oppslukt av arbeidet at han aldri får etablert noe privatliv.
Det er ikke hans feil at manusforfatterne gjør ham til en mer klønete etterforsker enn han nok faktisk er. Men for filmen er det et problem. Når kriminaletterforskeren skal være helt, ikke «purk, purk, sur agurk», kan man ikke tillate ham etterforskningsmessige unnlatelsessynder.
Opp mot Linna settes hans kollega Magdalena (Eva Melander), småbarnsmoren som skal balansere etterforskningsarbeid (og Linnas døgnkontinuerlige jobbing) mot hjemmelivets krav og hensynet til en heller sutrete og åpenbart engstelig datter.
Det er et samarbeidsteam jeg liker, og håper å komme tettere på i den planlagte filmserien om Joona Linna.
Plottet er makabert nok. En gymlærer drepes brutalt. Hjemme hos ham finner politiet resten av familien nærmest slaktet ned. Husets tenåringssønn overlever så vidt. Siden han som nøkkelvitne er for skadet til å kunne avhøres på vanlig vis, tilkaller Linna den omstridte legen og hypnotisøren Erik Bark (Mikael Persbrandt).
Bark sier motvillig ja til oppdraget. Dermed bryter han ikke bare sitt selvpålagte løfte om aldri å drive hypnose mer. Han setter i gang krefter som truer hans egen familie.
Dette er Hallstöms første thriller , og det merkes.
Den innledningsvis gufne stemningen dabber fort av. Som spenningsfilm mangler den sting og nerve, og skjemmes av et plott fullt av hull og legevitenskapelige, psykologiske og geografiske snarveier. Pluss de nevnte syndene på etterforskningsfronten. Dermed ramler bunnen, selve troverdigheten, ut av historien.
Troverdigheten tar Hallström derimot igjen på et felt han – tross en serie middelmådige filmer – behersker langt bedre: Relasjonsdramaet. Eller mer konkret: Ekteskapsdramaet, slik det utspiller seg mellom Erik Bark og konen Simone (spilt av Hallströms kone Lena Olin).
Her ulmer og bobler det av innestengte frustrasjoner, anklager og mistro, men også av en finstemt nerve mellom to som ønsker å finne tilbake til hverandre, men ikke helt våger, eller helt finner nøkkelen.
Mikael Persbrandt får til fulle vist hvilken skuespiller han er, og balanserer presist mellom tilbaketrukket oppgitthet, tretthet og sårbarhet, og den nærværende autoriteten som trengs for å bringe et menneske inn i hypnose.
Han får tett følge av en nærværende Lena Olin. Deres spill og samspill hever filmens kvalitet atskillige hakk.