Grunnleggende sett består tilværelsen av to drivkrefter: Å unngå smerte, og å være lykkelig. Slik reflekterer advokat Noah Leyden, og så kan man jo være enige eller uenige.
Irina og Kallestilværelse består uansett av mye smerte. De møtes, og øyner gradvis muligheten for en neve lykke i livet.
Men først: Leyden. Advokat, altså. Først og fremst forfatter Ferdinand von Schirachs alter ego, men også ett av de mange frempekene filmen drysser rundt seg.
Leyden er den første som dukker opp, han filosoferer litt; og gjør det klart at han skal fortelle Irinas historie.
De to møtes bokstavelig talt med et smell. Irina krysser gaten, Leyden kjører på henne. Hun slår seg litt, men vil ikke ha hjelpen han tilbyr. Hun tar imot visittkortet hans, men krøller det sammen og putter det i lommen.
I rina viser seg å være papirløs flyktning fra det tidligere Jugoslavia. Hun bærer på en tung fortid, og livnærer seg som prostituert i Berlin.
Kalle er en rufset tiggerprins, en pønker uten annen ballast i livet enn en trofast hund og kunnskap om hvordan man lager spagetti med luftsaus.
Kalle og Irina kan gjerne stå som symboler på to av det moderne Europas utstøtte, merket av krig, vanskjøtsel og fattigdom. Filmen hviler lenge i det landskapet som utgjør hverdagen deres.
Han, som bommer småpenger av avvisende forbipasserende.
Hun, som betjener kunder iført sølvblond parykk og hvite ørevarmere.
Forsøket deres på å skape en tilnærmet normal tilværelse i den lille leiligheten hun etter hvert får råd til, og også bruker som arbeidsplass.
Her gir filmen plass for fine observasjoner, poetiske passasjer og noen få, subtile samtidskommentarer.
Men så er det frempekene, altså. Den elektriske kjøkkensagen Irina kjøper for å partere kyllingen hun skal overraske Kalle med på bursdagen.
Kalles forsikring om at han vil gjøre hva som helst for henne.
Den overvektige horekundens pesing opp trappen, og snakket hans om dårlig helse.
For å si det sånn: Kalle holder ord. De får bruk for advokaten.
«Lykke» er en av fortellingene i den tyske suksessforfatteren Ferdinand von Schirachs novellesamling «Forbrytelser», som utkom på norsk i fjor.
Boken er nærmest å betrakte som en samling moralske lærestykker, der von Schirach utfordrer den gjengse oppfattelsen av lov og rett, forbrytelse og straff. Hensikten er å tvinge leseren til å revurdere sin oppfatning av kriminelle og deres motiver.
Det perspektivet drukner litt i Doris Dörries filmatisering. Den virker mer styrt av ønsket om å formidle en kjærlighetshistorie mellom to vergeløse individer, der deres verdighet vektlegges mer enn uverdigheten de lever i.
Intensjonen er god. Filmen renner nærmest over av gode hensikter. Likevel er den forbausende lite konsis. Både i uttrykk og som fortelling vakler den mellom tysk naturalisme, svart komedie og romantisk drama med smak av amerikansk indie-film.
Den ellers bevegende kjærlighetshistorien mellom Irina og Kalle sukres i meste laget.
Isolert sett fine detaljer, som duken Irina tok med seg da hun flyktet, og lommetørkleet hun broderer til Kalle, overforbrukes til sentimentaliteten tar dem. Påfunn og virkemidler som muligens er med i boken – jeg har ikke lest den – og som sikkert fungerer litterært, kan fort bli overtydelige når de visualiseres. Kalles forsøk på å se tilværelsen gjennom en rosa plastpose, for eksempel. Eller plasthjorten og parasollen på den hageliknende glassverandaen. De fremstår som rekvisitter, utenpåklistrede og manierte, med en smak av sukkersøt eksentrisitet, eller naivitet, som rimer dårlig med Kalle og Irinas livserfaring.
Idet ting begynner å gå fryktelig galt for de to, får filmen et drag av makaber komikk. Underholdende for dem med sans for groteskerier, men drepende for det moralske dilemmaet og alvoret som ligger til grunn.
Filmens fremste styrke er Alba Rohrwacher i rollen som Irina. Mens Vinzenz Kiefers pønkete utseende blir en anelse utstaffert, og spillet hans en smule teatralt, tror jeg fullt og fast på henne. I en strengt tatt melodramatisk historie, spiller hun på finstemte strenger, nedpå i uttrykket og med troverdig balanse mellom smerte og trassig livsbejaelse.